... men kun for testing

Etterretningstjenestelovens overordnede formål er å bidra til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform.

Samtidig skal man gjennom loven sikre etterlevelse av menneskerettighetene og andre grunnleggende verdier ved utførelsen av Etterretningstjenestens virksomhet. Dette er en vanskelig balansekunst. Selv om formålet i disse dager fremstår meget aktuelt, er særlig lovens regler om såkalt tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon kontroversielle. Loven gir Etterretningstjenesten adgang til -på visse vilkår- å innhente elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen. Kritiske røster mener reglene legger opp til en masseovervåkning vi ikke ønsker å være bekjent av i Norge.

Forslaget til ny lov om etterretningstjenesten ble vedtatt i Stortinget i 2020. Regjeringen varslet imidlertid at kapitlene om tilrettelagt innhenting ikke skulle tre som planlagt, for å avvente internasjonal rettspraksis og gjøre nødvendige øvrige tilpasninger.

I henhold til lovens § 7-2 har e-komtilbydere en plikt til å speile og gjøre tilgjengelig for Etterretningstjenesten nærmere utvalgte kommunikasjonsstrømmer, samt legge til rette for utvalg, filtrering, testing, innhenting, lagring og søk som nærmere beskrevet i loven. Plikten er generell for alle tilbydere av e-komtjenester omfattet av ekomloven. Kapittelet ellers angir rammer og kontroll for innhenting og bruk av dataene. Lovens § 7-3 er en nøkkelbestemmelse, ettersom den gir sjefen for Etterretningstjenesten myndighet til å fatte beslutning om slik tilrettelegging overfor tjenestetilbyderne. Bestemmelsen utstyrer Etterretningssjefen med selve startpistolen for innhenting.

Denne bestemmelsen var lenge ikke satt i kraft grunnet usikkerhet rundt lovmessigheten av disse reglene i lys av både EU-retten og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. En endret § 7-3 er for tiden på høring. Datatilsynet har allerede sendt inn et høringssvar som (fortsatt) er sterkt kritisk til reglene om tilrettelagt innhenting. Kritikken går blant annet ut på at loven innebærer innhenting og lagring som ikke er underlagt uavhengig forhåndskontroll og derfor ikke er i tråd med praksis fra Menneskerettighetsdomstolen (EMD).

I september besluttet regjeringen likevel å sette i kraft § 7-3. Samtidig med ikrafttredelsen ble det imidlertid fastsatt instruks om innskrenkning av Etterretningssjefens beslutningskompetanse. Instruksen innebærer at muligheten for å beslutte tilrettelegging begrenses til kun å gjelde i tilfeller som er begrunnet med test- og utviklingsformål.

Situasjonen i dag er nemlig at Etterretningstjenesten jobber med å utvikle systemer for tilrettelagt innhenting. Arbeidet med å utvikle slike systemer er ikke ferdigstilt, og for å kunne fortsette arbeidet mener regjeringen det er nødvendig å kunne gjennomføre testing. Slik testing har til hensikt å sørge for at Etterretningstjenesten har det som er nødvendig for rent teknisk å kunne gjennomføre operasjonene loven gir hjemmel til.

Instruksen viser til at Etterretningssjefen bare kan treffe beslutning om tilrettelegging av reelle kommunikasjonsstrømmer for å gjennomføre testinnhenting og testanalyser av trafikk i nett og tjenester. Informasjonen kan altså etter instruksen ikke brukes til etterretningsformål – slik det eventuelt vil kunne gjøres på sikt.

Regjeringen peker på at dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør behovet for tilrettelagt innhenting større en noen gang. Kritikerne er neppe enig i at målet helliger middelet, men frykter nok at ved at testingen nå er i gang, blir det vanskelig å snu. Siste ord er garantert ikke sagt i denne saken.