Digitalt magaplask fra Støre, Vedum og distriktsministeren

Regjeringen lovet et taktskifte på digitalisering av offentlig sektor. Taktskifte har vi fått – men til en lavere takt, ikke høyere.

De aller fleste er enige i at digitalisering er et helt sentralt virkemiddel i møte med morgendagens samfunnsutfordringer. Skal vi lykkes, må vi ha løsninger som setter oss i stand til å gjøre mer for mindre.

For å forstå effekten av digitalisering, kan vi kaste et blikk hva digitalisering har gjort for privat og offentlig sektor allerede. Vi trenger ikke å gå i banken for å betale regninger. Vi trenger ikke lenger å bruke timevis på å fylle ut selvangivelsen. Oppgaver som kan løses digitalt hjemmefra, frigjør ressurser i forvaltningen, samtidig som det sparer bedriftene og arbeidstakere for reisetid.

Det er overhode ingen diskusjon om direkte effekter eller ringvirkninger knyttet til digitalisering av offentlig sektor.

Derfor var flere enn Computerworld skeptiske til hva det innebar da regjeringen la det sentrale ansvaret for digitalisering under en distriktsminister. Det kunne selvsagt tenkes at noe så tilsynelatende banalt som en statsrådstittel ikke skulle ha noe å si for å løse en oppgave. Statsråd Sigbjørn Gjelsvik forsikret da også at digitalisering var så viktig at det skulle gjennomsyre alle departementene. Digitalisering skulle være over alt, og det skulle komme et taktskifte, lovet han.

Nå har vi fasit. Når distriktsministeren har snakket om digitalisering har det stort sett handlet om bredbånd til distriktene. Det har han levert på. Men selv om tiltaket isolert sett er et viktig, løser ikke bredbåndsdekning noe som helst for de digitale fellestjenestene vi trenger framover.

Oppgaven med å modernisere og digitalisere Norge er enorm. Vi har lenge ligget høyt i internasjonale sammenligninger, men det bør ikke gi anledning til å hvile på laurbærene.

Digitaliseringsdirektoratet sine fellestjenester ble brukt av 1.000 andre tjenester i 2016, blir de i dag brukt av mer enn 10.000, et helt annet volum enn de opprinnelig ble designet for. Samtidig endrer kravene seg, der de tidligere leverte digitale versjoner av enkelt-etater, skal de nå samordnes med andre for å skape brukerreiser. 12 såkalte livshendelser er definert, selve startskuddet for virkelig å forenkle og tilgjengeliggjøre offentlige Norge.

Hos Digdir betyr budsjettet at nyutvikling må fryses, til fordel for vedlikehold og modernisering av tjenester de allerede har. I kommunal sektor er situasjonen den samme. KS sier at budsjettet innebærer en stor reduksjon i virkemidler for nødvendig omstilling.

Kanskje er den aller største bekymringen knyttet til utdanning. Det er et skrikende behov for kompetanse for å løse oppgavene vi står foran, da er kutt i studieplasser det siste vi trenger.

I lys av lovnadene om et taktskifte i digitaliseringen, framstår regjeringens forslag til statsbudsjett som et magaplask. Et magaplask morgendagens skattebetalere må betale prisen for som en konsekvens av manglende effektivisering av offentlige Norge.