2014: årsoppgjør for offentlig it

Tidstyv er et begrep som regjeringen har utvidet forståelsen av. Det å stjele av andres tid kan ikke være positivt, så det må vi absolutt prøve å unngå. Digitaliseringskonferansene i Oslo i juni og Trondheim i oktober (arrangert av Difi og Nokios) er noen av de arenaer vi kan møtes for å oppleve og diskutere Norges digitale posisjon. Skuffelsen er stor for alle dem som hadde forventning om at ny regjering (uansett politikk) - ville tilføre noen nye forståelser, tilnærminger og virkemidler – som ville resultere i økt fart i digitaliseringsarbeidet.

Regjeringens jobb nummer en fremstår krystallklart gjennom nytt statsbudsjett. Regjeringen satser på å slanke Norge – ikke gjennom digitale innovasjoner, men gjennom tradisjonelle mørkeblå tiltak. De rike skal bli rikere og menigmann sine velferdsgoder reduseres.

Det er alltid interessant å høre Paul Chaffeys foredrag. Tidligere (i Abelia) var årsaken til interessen at han alltid har delt innsikt og refleksjoner som kunne gi oss andre inspirasjon til handling i egen organisasjon. Siden han inntok regjeringskontorene har fokuset derimot vært den manglende tempoøkningen i den offentlige digitaliseringen.

Chaffey poengterer at kritikerne av regjeringens slappe digitaliseringstempo overdramatiserer og bruker lite dekkende beskrivelser. Han har helt rett i at begrep som at Norge er i den "digitale steinalder" eller i et "digitalt anarki", ikke er dekkende for situasjonen. Det ser man godt om man ser Norge utenfra og sammenligner med situasjonen i andre land. Det Chaffey ikke nevner er hvordan it-folk i andre land kan se på oss. Da kan jeg minne om historien som skattedirektør Hans Christian Holte refererte tidligere i år fra en kinesisk kollega sin observasjon av Norsk virkelighet (fritt sitert): "Det må være vanskelig å få gjennomført noe i Norge som kjører så mye prosess".

I Computerworld 12. desember 2014 (nr. 47) uttrykker Chaffey at "Det handler om å forstå brukernes behov". Dette er nødvendig – men ikke tilstrekkelig forutsetning for å lykkes. Vurdering av en organisasjons eller et lands digitaliseringsmodenhet kan gjøres via de tre dimensjonene ambisjon, retning og tempo. Høy ambisjon i denne sammenheng innebærer en konserntilnærming (i motsetning til silotilnærming), mens riktig retning er brukerfokus (i motsetning til internfokus). For å oppnå høyt tempo må en samtidig som at it-løsningene bygges etter disse to prinsippene også tilpasse jussen slik at ikke den fungerer som flaskehals / snubletråd.

Det er regjeringen som mest effektivt kan sette riktig ambisjon og fjerne hindrene for tempoøkning. Og det er på dette området regjeringen faller for sine egne retoriske grep. De viktigste hindrene for vellykket digitalisering ligger i unnlatelsessyndene knyttet til det juridiske (regulatoriske lover og forskrifter) og uforutsigbarheten rundt utviklingen av de sentrale registrene (de digitale byggesteinene). Det å be andre om å finne tidstyver fungerer slik sett som en gigantisk avledningsmanøver. Resten av det offentlige Norge sitter og venter på tydelige sentrale føringer, og de venter forgjeves. Slik blir regjeringen selv den største tidstyven, den stjeler av andres dyrebare tid i et samlet offentlig Norge. Det er ikke bare ufint, det fortjener digital strykkarakter.

Jonas Søderstrøm, forfatter av boka "Jævla drittsystem", hadde foredrag på Trondheim Developers Conference dagen før Nokios – på samme konferansehotell. Han tok utgangspunkt i at mens antall nye it-system øker lineært, så øker avhengigheten mellom dem - og dermed kompleksiteten - eksponentielt. Dette er en erkjennelse som kan forklare hvorfor det stadig blir vanskeligere å lykkes med nye omfattende it-løsninger i offentlig sektor – når målet er å oppnå forenkling for brukeren. Økt kompleksitet blir resultatet av å innføre flere it-løsninger uten et konsernperspektiv – altså å løse oppgaver innenfor hver enkelt silo – uten å se disse i sammenheng – og uten å terminere de gamle it-løsningene i minst samme tempo som de nye innføres.

Nav sine utfordringer med å tilpasse sine it-løsninger raskt til brukernes og politikernes forventninger, er bare ett av mange eksempler på utfordringene. Lars Peder Brekk, leder for Brønnøysundregistrene/Altinn slår et slag for at mye kunne blitt bedre om de ulike offentlige etatene hadde valgt å benytte eksisterende og velfungerende fellesløsninger i stedet for å bygge videre på sine egne fagspesifikke og ofte foreldede it-løsninger.

Estland startet sin digitalisering med "blanke ark" og hadde tydelig politisk forankret retning og ambisjon på sin satsing, utført av et lite antall mennesker. Norge derimot har mange eldre it-løsninger i drift som en må ta hensyn til, og har ikke definert ansvaret tydelig nok og tatt de rette grep for å oppnå et høyere tempo. Regjeringen ønsker å satse på dugnadsbasis gjennom samhandling ved at (alle) topplederne i de ulike offentlige etatene i stat og kommune skal tilføres nødvendig it- og organisasjonsinnsikt.

Kodak forsvant som følge av sin manglende tilpasning til digitalisering av bildemediet, og digitaliseringen endrer på samme måte forretningsmodellene og prosessene i alle bransjer. Offentlig sektor som "informasjonsfabrikk" er intet unntak. Denne innsikten har så langt ikke endret divisjonaliseringstenkningen (også kalt silotenkning) innen offentlig sektor som helhet. Politisk og administrativ ledelse prøver fortsatt å løse sine utviklingsbehov innen hver enkelt etat. Når ambisjonen ikke innebærer en konserntilnærming, vil ikke nødvendig tempo oppnås. Offentlig sektor er avhengig av samme og overlappende informasjon om oss som innbyggere og våre eiendeler (hus, bil osv.) og tjenestebehov (barnehage, foreldrepermisjon osv.). Dette kan løses smart ved å se denne informasjonen som felleseie og at samme informasjon bare lagres ett sted, men er tilgjengelig for alle etater. De såkalte felles byggesteinene er starten på en slik tenkning (Folkeregisteret, Brønnøysundregistrene, Matrikkelen osv.), men forvaltningsansvaret for disse er fragmentert på ulike etater og det er ulike incitamentmodeller knyttet til disse i form av kostnader ved bruk.

Norge har hatt et unikt utgangspunkt som velorganisert stat med god it-basert registerinformasjon. Norge har i Difi og Brønnøysundregistrene fagmiljøer med den nødvendige kompetanse som informasjonsarkitekter og som har en helhetlig offentlig sektor som sitt utgangspunkt. En smart tilnærming vil være å samle disse miljøene organisatorisk og gi dem oppgaven å "bygge det nye Norge" basert på såkalte "åpne, lenkede data"  - og dermed samle forvaltningen av fellesinformasjon under samme ledelse.

De ulike departementene sitt eierskap til de ulike etatene og dermed registrene, står i veien for den ønskede utvikling. Informasjon er makt, og det er dette eierskapet til fellesinformasjon som må brytes. Alles ønske om å fornye, forenkle og forbedre kan ikke gjennomføres uten mer samarbeid og sanering av tidstyver og annet byråkrati. Men da er det først og fremst en ny organisasjonsinnsikt og kultur som trengs og ikke økt it-innsikt. "Culture eats strategy for breakfast" gjelder i høyeste grad her.

Vi må bryte radikalt med silotenkningen, og gjennom å endre forretningsmodellene og muliggjøre endrede forretningsprosesser. Da snakker vi om at de digitale tjenestene ikke lenger nødvendigvis tilhører og utføres av den enhet som eide papirversjonen av tjenesten. Dette vil gi radikalt forbedrede tjenester for brukerne – og slankingen av den informasjonsbehandlende del av offentlig sektor vil bli stor. For å oppnå reell forenkling må lov og regelendringer/harmoniseringer utføres parallelt med forbedring av it-løsningene – ingen forbedring uten forenkling!

NAV-reformen og Samhandlingsreformen deler samme skjebne. De store reformene innføres uten tilstrekkelig tempo og fokus på tilpasning av regelverk og utvikling av de ansattes arbeidsprosesser med egnede arbeidsverktøy. Mangler ved de ansattes samhandlingsverktøy svekker kommunikasjonen internt mellom ulike helseenheter og ovenfor pasienten selv. Hva er status på en henvendelse, er riktig informasjon mottatt, av hvem - og hva skjer videre?

Dette kjenner de ansatte på kroppen hver dag, og de gjør så godt de kan med de verktøy de er tildelt. Når en prøver å utvikle arbeidsverktøyene, "stanger en hodet" i regelverk som ikke er tilpasset nye arbeidsformer. I vår kontakt med helsevesenet får vi rollen som "brevduer", vi bærer på papirer fra fastlegens printer til andre helseenheter som forhåpentligvis mater dette inn igjen riktig i nye system. Det fragmenterte helsevesen mangler gode, felles verktøy. E-resept er et godt eksempel på at man har tenkt helhetlig slik at løsningen fungerer på tvers av forvaltningsnivå, digitaliseringen av selvangivelsen er et annet eksempel på brukerfokus.

Den nye regjeringen har Kommunereformen som flaggsak. Allikevel har heller ikke denne regjering midler på statsbudsjettet for nødvendig utvikling av verktøy for å støtte en slik utvikling (modernisert folkeregister mm.) og denne byggesteinen har fortsatt en betalingsmodell og et oppdateringsregime som tilhører den historiske digitale skraphaug – ny ex-Difi-direktør til tross.

Jeg ser selv frem til når alle offentlige selvbetjeningsløsninger vet like mye om meg som Skatteetatens selvangivelse, og at jeg dermed slipper å fylle ut informasjon som allerede det offentlige har om meg. Når betaling nå blir mulig via mobiltelefonen uten å ha med seg bankkort, så forventer jeg også at jeg som bilkjører ikke lenger trenger å ha med meg sertifikatet, men bare identifisere meg med mobilen – akkurat som jeg gjør det på tog eller buss/trikk med digital billett.

Difi har nylig lagt frem rapporten om samordning innen offentlig sektor med den noe pessimistiske tittelen "Mot alle odds". Når Ingelin Killengren skal legge frem forslag på veien videre for organiseringen av det digitale Norge, kan vi minne om det mer ambisiøse "Think big – act small". Hvis ikke vi tenker helt nytt er jeg redd at sannsynligheten for helhetlig it-suksess i det offentlige konvergerer mot null - når nå regjeringens tidsforpliktelser synes å gå mot uendelig.

Terje Storvik er medlem i Dataforeningens it-politiske råd og leder for leveransestyring ved Sintef