Mikroelefanten i rommet
Vi er gode på å telle, men kvalitet er viktigere enn kvantitet når det gjelder likestilling og mangfold.
It-bransjen har lenge strevet med å utjevne balansen. Den famøse likestillingsbalansen: hvor mange kvinner har vi på jobb, hvor mange med minoritetsbakgrunn har vi på jobb, og så videre. Det er viktig, det er jo det. Men vi har gjort dette i mange år, og det er på tide å se på hva som kan få ulike mennesker til å bli i jobben: arbeidsmiljøet. Og det er, som mye annet, et lederansvar.
Det er så lite, tenker mange, jeg orker ikke lage en stor sak ut av det. Og generelt er det jo lurt, såkalt «pick your battles». Bruker du all energi på å dø på enhver voll, ja, da blir det ikke mye igjen av dagen når du er ferdig å krangle. Men det gjør at mange minoritetsansatte har en helt annen opplevelse på arbeidsplassen enn majoriteten.
Mikroaggresjoner
Det kalles ofte mikroaggresjoner, og betydningen ligger i navnet: liten aggressivitet. Det er små kommentarer, eller oppførsel, som med eller uten mening avslører fiendtlige, negative eller stereotypiske holdninger mot minoritetsgrupper. Det trenger ikke være med vilje. Det kan godt hende at intensjonen var god. Men det er som tegneseriefigurer som sliper med fila si i fengsel: over tid vil små repeterende bevegelser gjøre at fangen slipper fri.
Vi tar med oss disse små bevegelsene med store konsekvenser: en ansatt med mørk hud møter antakelser om at hen ikke snakker norsk. Kvinner blir relegert til å lage kaffe om morgenen eller å fikse oppvasken som blir stående. Det er venninner fra studietiden, som forteller meg at ingen tror på at de koder selv. De blir møtt med holdninger at mannlige venner eller kjærester må ha hjulpet til med kodingen, siden den er så bra.
Er jeg kvotert inn?
Det er også tilsynelatende velmente kommentarer om kvinneandelen på jobb: kanskje lederne er stolte over endelig å ha en mer balansert arbeidsplass. Men da reduseres de i mindretallet til å representere sin «gruppe»: de lurer på om de er kvotert inn. Så selv om det utvilsomt er positivt å rekruttere for mangfold, så må også ledere ha et fokus på at personene som treffer en målsetting i bunn og grunn bare er mennesker.
Dette er så små ting, sant. Kanskje himler du som leser litt med øynene over at jeg henger meg opp i sånne små ting. Men det er som tegneseriefiguren med fila – små handlinger har større ringvirkninger enn du tror. Og det blir slitsomt dersom det er den samme personen på arbeidsplassen som både må slite seg ut med å motta disse ordene, og å si fra når de får nok.
Kjipe, små kommentarer på jobb
Med 8.mars bak oss, retter jeg en henvendelse til alle ledere. Det er ikke nok at alle kollegaene er hyggelige med hverandre. Likestilling og mangfold kommer ikke av seg selv, det er et resultat av innsats. Så min oppfordring er, sett deg selv i de ansattes sko. Hva opplever de som du ikke ser?
Hvis vi returnerer til tegneseriefangen med fila, så er det alltid litt spenning knyttet til hvorvidt tiden strekker til: kommer fangen seg ut av fengsel? Ofte gjør den det, men vi som seere syns det er ordentlig kjipt om det kommer en Herr Fengselsdirektør og fratar fangen fila. Slik kan det oppleves å være den som sier fra om kjipe, små kommentarer på jobb: du ødelegger jo hele greia, alle vil jo hverandre godt. Men det er ikke nok.
Et godt arbeidsmiljø er et lederansvar. Så da må ledere innen it tørre å se på ikke bare de store tingene, men de små tingene, som utgjør hverdagen til sine ansatte. Hverdagen vår er livet vårt: vi tilbringer en tredjedel av tiden som gjør opp ukedagene våre på jobb. Så da må ledere sørge for at den opplevelsen er så inkluderende den kan være for alle sine arbeidstakere.
