Direkte helsefarlig øredøvende stillhet

Hvorfor er det ingen som snakker om hvordan teknologi skal snu opp ned på måten vi tilbyr, leverer og utfører helsetjenester på? Så å si alt annet i samfunnet har gjennomgått enorme omveltninger. Skal virkelig ikke noe tilsvarende skje innen helse? Og når skal vi eventuelt starte med å ta det inn over oss?

Se hvordan vi handler varer på nye måter. Nettet har endret utforming eller utkonkurrert tradisjonelle butikker. Vi får matvarer levert på døra. Logistikk og vareutlevering er flyttet fra postkontoret, via nærbutikken til pakkeautomater over gata. Banktjenester er flyttet fra skranke til skjerm. Måten vi konsumerer underholdning på har snudd både musikk-, film- og bokbransjen på hodet. Sosiale medier gjør at vi (eller i det minste barna våre) kan være i flere sosiale sammenhenger på en gang.

Det framstår fullstendig åpenbart at digitalisering, automatisering og restrukturering av arbeidsprosesser, bruk av kunstig intelligens og maskinlæring eller mulighetene som ligger i moderne nettverksinfrastruktur, må representere et hav av muligheter i helsevesenet. Slik at den allerede anstrengt lave bemanningen vi har, kan levere mer. Ikke fordi de gjør det samme som i dag, bare fortere. Fordi en ny verktøykasse gjør flere jobber for dem, og lar dem organisere seg på helt nye måter.

Helsevesenet berører hver og en av oss før eller siden, så det er ikke rart at det stormer med jevne mellomrom. For eksempel etter konklusjonene fra Helsepersonellkommisjonen.

Denne uka har det vært strukturdebatt i Helse Nord. Regionen har gått med underskudd over tid, og må spare. Utfordringene står i kø. Helse Nord betjener en forholdsmessig liten befolkning spredt ut over et stort og værhardt område. De klarer ikke å tiltrekke seg nok kvalifisert personell, så de må bruke kostbar overtid og innleie. Løsningen er å bygge nye og mer robuste kompetansemiljøer. Flytte oppgaver. Kanskje legge ned sykehus. Sånt blir det bråk av.

Man kan selvfølgelig si at Nord-Norge er spesielt. Men sannheten er antagelig at de bare er en forpost. At regionene lenger sør får akkurat de samme problemene om noen år. Når eldrebølge og nye behandlingsmuligheter gjør økonomien akkurat like anstrengt i mer tett befolkede områder.

Debatten virker å handle om lokalisering av sykehus eller oppgaver. Men det er vanskelig å forstå at det å flytte noe fra A til B får annet enn marginal effekt. I hvert fall sammenlignet med det vi ser rundt oss på alle kanter.

Endringene i smafunnet har vært omfattende, og kastet om på alt fra oppgaver og roller til maktstrukturer og markedsmekanismer. Over alt. Men ikke i helsesektoren. Der virker det som at alt skal være som før.

I så fall digitaliserer helsevesenet i tråd med Conways lov, et prinsipp programmereren Melvin Conway formulerte så langt tilbake som i 1967. Det sier at organisasjoner uunngåelig vil utvikle it-systemer som gjenspeiler organisasjonskartet til organisasjonen som designet systemet. Helse Nord rammes tidlig av problemene helsevesenet står overfor. Når de skal flytte oppgaver i Helse Nord må det sikkert gjøres tilpasninger i it-systemer for å støtte den nye organiseringen. I så fall er det Conways lov, ordrett etter læreboka.

Mulighetene som ligger i det digitale springer ikke ut av it-avdelingen, helt av seg selv, om fem til ti år. Det må være en kontinuerlig utvikling. En utvikling det må investeres i og satses på.

For virkelig å skape noe med en digital transformasjon må det være forankret fra toppen. Hos en kompetent toppledelse som ser mulighetene, jobber med å stake ut retninger, og setter problemstillingen på dagsorden.

Derfor er det så merkelig at ditialisering omtrent ikke tematiseres i diskusjonene som raser nå. Enten det er regionalt, som tilfellet er i Helse Nord, eller nasjonalt. Snart kommer svaret fra Røttingen-utvalget. Da er vi nok i gang igjen.

Men om teknologi er det stille så langt. Det er bekymringsfult. Og på sikt direkte helsefarlig.