Sikker som banken?

«Penger er informasjon i bevegelse» observerte John Reed allerede på 80-tallet. Banker er i informasjonsbransjen, de arbeider kun med bits (ikke med atomer), selv kontanter er nesten borte. Når andre volumbransjer som musikk, reiseliv og media blir angrepet og tvunget i kne av nye løsninger, hvorfor skulle ikke banker bli utsatt for det samme? Bankene har tjent fett gjennom de siste år, og oppført seg til dels ufint. De kan ikke vente seg noen nåde når bedre og billigere løsninger kommer på banen.

Bankenes største svakhet er deres kompleksitet. De vet godt hva teknologisk gjeld er. Gamle, stivbente datasystemer, organisasjoner og prosesser som er vanskelig å endre. Derfor bruker (også) norske banker fremdeles kjernesystemer som opprinnelig stammer fra 70- og 80-tallet. De har mange ganger vurdert å modernisere porteføljen, men det ble alltid bedømt som altfor kostbart og risikabelt. Derfor valgte de ved hver korsvei heller å legge nye funksjoner oppå, lag på lag. Det er dette Clayton Christensen kalte «innovatørens dilemma»: Det er alltid billigere og tryggere å investere i gammelt fremfor å starte på noe nytt. Men før eller senere kommer det en radikalt bedre idé og da er det raskt over og ut. Det er sånn PC-er gjorde kål på Norsk Data og iPhone kverket Nokia.

Det er digitalenter det er knapphet på for tiden, ikke sjefer.

Det er et svært marked å slåss om. Bankene får konkurranse fra selskaper som driver med «fintech». De har ikke hundrevis av komplekse, gamle systemer å ta seg av. De utvikler nye forretningsmodeller og bruker elementer som vi etterhvert kjenner så vel: app-er, smarttelefoner, selvbetjening, sosiale media, blockchain. De bruker kunstig intelligens, algoritmer og Big Data for å vurdere risiko. Klarer seg med en håndfull ansatte. Manuelle rutiner er bannlyst, de knytter seg heller til stadig videre økosystemer. Gartner tror at det går an å etablere en ny finansinstitusjon for ti millioner dollar og drive den for fem millioner i året.

Fintech-angrepet kommer fra tre typer selskaper: Rendyrkede, teknologifokuserte oppstartfirmaer, nystartede, bankaktige finansinstitusjoner og plattformkjemper som Facebook, Alibaba, Google og Amazon.

Disrupsjon betyr selvfølgelig ikke at bankene vil forsvinne. Det betyr at de blir rystet og omskapt, innvendig og utvendig. I løpet av ti år vil de fleste bedrifter bli totalt teknologibaserte. Bankene har lenge vært teknologibaserte, men nå har de utdatert teknologi. Det blir de nødt til å gjøre noe med, og det blir ikke lett.

Ikke et frontalangrep, dette her, de nye aktørene vil ta jafs her og der. Digitale teknologier rokker ved fundamentet og skaper nye økonomiske og sosiale mekanismer på måter som verken politikere eller bankledere riktig skjønner ennå. Istedenfor sentralt-styrte verdikjeder, tilbyr fintech distribuerte økosystemer. Gjengrodde banker vil ha godt av freshe ideer.

Kampen vil vare lenge fordi bankene selvfølgelig vil stå imot og har skarpe våpen, de også. De har nok av penger. Offentlige reguleringer beskytter dem. De har politisk støtte, bankene tar hånd om en kritisk del av nasjonens infrastruktur. De er grunnfjellet, folk er vant til dem. Tross en del brølere den seneste tiden, nyter de gjennomgående tillit. De har nasjonale samarbeidsorganer som Finans Norge og det nystartede infrastrukturselskapet «Bits». Bankene har drevet business i hundrevis av år, mens de fleste oppstartselskaper er borte om fem år. Men nye kommer etter.

Å beslutte å skifte ut gamle kjernesystemer og prosesser virker fremdeles ganske fjernt.

Det fundamentale problemet, den kostnadsdrivende kompleksiteten, er krevende materie. Å beslutte å skifte ut gamle kjernesystemer og prosesser virker fremdeles ganske fjernt. Bankene reduserer kostnadsbasen ved å legge ned filialer og kvitte seg med folk, men det er et tveegget sverd fordi det går ut over servicekvaliteten.

Så hva kan de gjøre med sin konkurransekraft? De kan kjøpe opp oppstartbedrifter slik Sparebank 1 kjøpte Mcash. De kan etablere såkalte akseleratorer som Nordea er i gang med. De kan skape inkubatorprogrammer internt. De kan bygge partnerskap med oppstartbedrifter som ikke ønsker å bli kjøpt opp. Eller de kan etablere digitale datterselskaper.

Alt dette dreier seg om å sikre seg talentene. Men som The Economist skrev: «Banks? No thanks!». For begavede teknologer er det lite tiltrekkende å jobbe i en gammeldags og volumpreget organisasjon, under lag på lag med sjefer. De vil ikke utsette seg for å bli bedømt av noen som de synes ikke har peiling. Det er digitalenter det er knapphet på for tiden, ikke sjefer.

Peter Hidas er konsulent i Gartner, og fast kommentator i Computerworld.