En hendig distraksjon

- Hæh? Har du ikke med deg mobilen?

De to unge guttene så måpende på kompisen sin et kort øyeblikk. De tre guttene på rundt ti år satt rett overfor meg på Ruters linje fem fra Vestli i Oslo. De var på klassetur ned til Oslo sentrum, og nesten alle som én knotet på mobilen mens de skravlet med klassekameratene sine. Men så begynte spørsmålene å hagle.

- Hva gjør du hvis du er på skolen, og det begynner å brenne hjemme hos deg? Hva gjør du når foreldrene dine må ha tak i deg? Hva hvis moren din lurer på hvor du er? Hva om det skjer noe?

Gutten, som i min del av vogna var nesten helt alene om å ikke ha en mobiltelefon i hånda, begynte å forsvare seg. Litt forsiktig, for dette var muligens et tema han ikke ønsket å diskutere.

- Jeg synes ikke det er noen vits i å ha den med på skolen...

- Hva gjør du om du går deg bort?

- Da spør jeg bare noen om veien, eller går inn i en butikk og spør der, vel.

Jeg var stolt av denne ukjente, unge gutten. Her var det en kar som ikke var redd for å være seg selv, en som ikke så nødvendigheten, eller rettere sagt kravet, i å være alltid på, aldri av. En stor del av denne følelsen, var bekreftelsestendens. Det vet jeg nå.

For jeg er ikke spesielt glad i mobiltelefonen. Den er altfor dyr i forhold til funksjonalitet. Den krever også dyrebar tid og oppmerksomhet, mobilen min. Gjerne når det passer dårligst. Og har du nå engang en slik moderne Tamagotchi - så forventes det at du alltid er tilgjengelig. I tilfelle noe skulle skje. Dette fryktelige ukjente noe, et sted i tid og rom der verden blir snudd på hodet om jeg ikke reagerer når mobilen blinker, durer eller spiller en kort melodi. Kort nok til å stresse, umulig å ignorere.

Det er lov å slå den av. Men da må jeg som regel bruke den dyrebare tiden jeg nettopp har spart ved å ikke være tilgjengelig til å forklare hvorfor jeg ikke har svart alle som har forsøkt å nå meg i mellomtiden.

"Nei, jeg er ikke død. Joda, den... hadde visst gått tom for batteri. Nei, jeg prøver ikke unngå deg."

Mobilen min er dessuten så gammel at jeg blir flau over å ta den frem i godt selskap. Hele fire år gammel er den blitt! Det er jo nesten 100 i mobiltelefon-år! Jeg bruker nemlig en arvet Samsung Galaxy SIII. Denne erstattet en frastjålet Samsung Galaxy SII som jeg fikk da min Iphone 3GS endelig tok kvelden etter lang og tro tjeneste. I mellomtiden har jeg vært innom en Nokia Windows-greie, som jeg så vidt hadde blitt kjent med før skjermen sprakk i kontakt med gårdsplassen etter fall fra lav høyde.

Jeg har også to forholdsvis billige HTC-er liggende i kontorskuffen. De holdt ikke mål, og ble raskt kassert.

Seks mobiltelefoner på omtrent tilsvarende antall år. Selv om jeg ikke har kjøpt alle selv, så er det jo ikke et helt trivielt antall flasker man skal samle og pante for å betale alt sammen.

I tillegg er det jo ikke gratis å bruke herligheten heller. De fleste bruker mobilen til å snakke med andre, og enda flere tekster. Og så er det datatrafikken, da. Facebook, Snapchat, Twitter, Instagram og strømming med Youtube, Netflix og Spotify på toppen av det hele. Jeg bruker jo Spotify ganske mye, egentlig. Netflix og Youtube stort sett hver dag. 

- Du, om du går deg bort, så er det mye enklere med Maps, da. Ellers må du jo snakke med folk!

Og kart, ja. Navigasjon i hånda er jo faktisk ganske praktisk, egentlig. Bruker det når jeg skal til et nytt sted i byen.

Den ene av de to unge mobil-inkvisitorene har et poeng der. Vår helt stammet frem et "Jo'a...".

- Du, hvorfor har du ikke mobilen med deg, da?

- Ja hvorfor ikke? Hvorfor ikke, liksom?

- ... jeg får ikke lov av mamma og pappa å ha den med på skolen, ikke sant.

"... ah. Faen."

Ops, det var litt for høyt selv med støyen av 30 bablende barneskoleelever på t-banen. Guttene stoppet diskusjonen og kikket bort på meg. Jeg lot som jeg var opptatt med å knote på telefonen. Fort, åpne Spotify. Lat som det ikke funker. Si "faen" en gang til. Der. Guttene fortsatte mobilpraten. Jappebamsen har visst en nytteverdi likevel. Faen.