Prosessorer kan gå milliongangen
MIT-forskere har nådd et gjennombrudd i å utnytte karbon til å øke prosessorytelsen en million ganger.
Hva skjer om du reduserer lysgjennomstrømming i grafén, dette atomtynne materialet av karbon ordnet i heksagonale strukturer? I følge forskere hos Massachusetts Institute of Technology gir det en mulig nøkkel til å øke yteevnene til prosessorer opptil tusen ganger.
Bedre enn silisium
Blant de mange interessant egenskapene til grafén har, i tillegg til å være tynt og sterk, er at det har bedre strømlederegenskaper enn silisium. Silisium er det foretrukne hovedmaterialet i dagens halvleder-teknologi som brukes i digitale prosessorer av alle slag.
Grafén [eng: Graphene] er dermed en av mange åpenbare kandidater når teknologien for nye generasjoner av raske prosessorer skal designes.
Bryter lysmuren
Det forskerne ved MIT gjorde, var å bruke strukturene i grafén til å senke hastigheten på lys og øke hastigheten til elektronene i materialet. Dette fører til at elektronene bryter «lysmuren», lysets hastighet, og skaper et lysglimt. Dette kan er lysets tilsvar til hva som skjer når et objekt bryter lydmuren og skaper et lyddrønn.
I denne prosessen frigjøres virtuelle partikler som oscillerer, «glimter» på overflaten til grafénet. Denne av/på-glimtingen kan brukes til digitalprosessering lik det som foregår i dagens prosessorer.
Milliongangen på et par år?
Forskjellen er at vi nå operer i en hastighetsskala som er langt raskere enn dagens teknologi og materialer tillater.
–- Vi er seks nivåer høyere i hastighet enn det dagens elektronikkteknologi tillater, sier forsker Ido Kaminer hos MIT til v3. Med andre ord opp til en million ganger raskere.
Å få omsatt de teoretiske eksperimentene til praktisk anvendbar teknologi anslås til å ta et par år.
–- Det er stor begeistring knyttet til alle gjennombrudd der vi bruker grafén. Det er et stoff som er enkelt å ta i bruk i eksisterende elektronikk. Jeg har sterk tro på at dette skal være mulig å få til i løpet av en til to år, sier fysikkprofessor Marin Soljačić, som er en av de andre forskerne i prosjektet.
