TEST: Olympus OM-D E-M1: Imponerende semiproff-alternativ

Olympus OM-D E-M1 (hvorfor velger Olympus produktnavn som det er nesten håpløst å skrive riktig når man har det travelt?) er blant de første i rekken av et lite knippe kameraer som kan komme til å få æren av å ha trukket speilrefleks-puritanerne over i speilløs-leiren.

Blant de andre kandidatene til denne rollen finner vi to nykommere fra Sony, a7 og a7R, men de er litt dyrere og i fullformat.

Olympus er på sin side trofast til Four Thirds-formatet, som selskapet i sin tid var med på å skape.

Olympus OM-D E-M1 er basert på denne brikkestørrelsen, som i tråd med standarden er på 17,3 x 13 mm, altså vesentlig mindre enn fullformatet på cirka 36 x 24 mm. Four Thirds er også en god del mindre enn APS-C-formatet på rundt 23 x 15 mm, som de fleste speilreflekskameraer i konsument- og entusiast-klassen benytter.

Micro Four Thirds

Selve objektivfatningen i Olympus-kameraet er derimot etter Micro Four Thirds-standarden. Denne fatningen er litt mindre enn på de vanlige Four Thirds-objektivene og trekker objektivet litt nærmere bildebrikken. Dette gjør det mulig å konstruere Micro Four Thirds-objektivene mindre og lettere enn Four Thirds-objektivene.

Vi har noe eldre Olympus-utstyr i fotoatelieret vårt, blant annet en Olympus E-30 fra 2008 med både zoom- og makrooptikk, og objektivene til dette kameraet fungerer fint på E-M1 med Four Thirds Adapter MMF-1. Kjekt å vite for Olympus-brukere som gjerne vil fortsette å benytte god, gammel Olympus Zuiko-optikk.

Olympus Pro M. Zuiko 12-40 mm

Vi fikk E-M1-kameraet til test med det nye Olympus M. Zuiko Digital 12-40 mm 1:2.8 Pro, som vi er blitt veldig begeistret for. Det er på ingen måte det minste Micro Four Thirds-objektivet på markedet, men byr på flott bildekvalitet og har fast lysstyrke på f/2,8 gjennom hele zoomområdet.

Omregnet til småbildefilmformat tilsvarer brennvidden 24-80 mm. I Four Thirds-verdenen er den omregningen enkel. Det er bare å gange med to.

12-40 mm-objektivet ikke noe billigobjektiv, med en butikkpris på rundt 8000 kroner, ifølge Prisjakt.no. Men når du kjøper det som en del av en pakkeløsning med E-M1, får du det i realiteten for halv pris.

Et ypperlig objektiv, altså, men gå ikke i den samme fellen som jeg gjorde. Den fremste av ringene rundt objektivet har i praksis ingen funksjon når du kjører i autofokus, men når du trekker den noen millimeter bakover, fungere den som manuell fokusring. Dette er egentlig godt synlig også på selve objektivet, for når ringen er trukket tilbake, kommer det frem inngraverte avstandsmerker. Da hjelper det ikke hvor mye man stiller inn på autofokus i menyvalget. Det er kun manuell fokus med fokusringen som fungerer. Det tok et par dager før jeg oppdaget at jeg uforvarende hadde trukket ringen til manuell modus og var frustrert fordi jeg ikke fikk autofokus til å fungere. Dette er straffen for å være utålmodig og å prøve nytt utstyr uten å lese bruksanvisningen først.

Men etter at jeg lærte å bruke løsningen, kan jeg ikke få fullrost den. Du svitsjer kjapt fra auto til manuell fokus når det trengs, og kan også gjøre det under videofilming.

12-40 mm-objektivet har en nettovekt på 383 gram.

Gatefotografering

I jakten på det optimale lettvekter-kameraet med full speilrefleksfunksjonalitet satte vi også på Olympus’ 17-mm pannekake-objektiv, som veier bare 70 gram. Objektivet, som er et Micro Four Thirds-objektiv og altså kan brukes uten adapter, stikker bare litt lenger ut enn håndgrepet på E-M1-kameraet.

Samlet vekt av kamerahus, pannekakeobjektiv, batteri, minnekort og bærerem endte opp på 625 gram. Større og tyngre enn et kompaktkamera, ja visst. Men like fullt det optimale lettvekter-kameraet for kravstore fotoentusiaster. Ypperlig til diskret gatefotografering – folk flest tar deg for å være en uskyldig turist, ikke en innpåsliten gatefotograf som truer privatlivets fred.

Arven fra OM-tiden

I 1972 lanserte Olympus speilrefleksfamilien Olympus OM, der O-en står for Olympus og M-en for selskapets sjefdesigner gjennom mer enn 40 år, nå avdøde Yoshihisa Maitani. OM-serien omfattet til slutt 14 forskjellige kamerahus og et 60-talls Zuiko-objektiver før produksjonen stanset i 2002.

Som vi vet, greide ikke Olympus OM-kameraene å jage Canon og Nikon fra sine sjefsposisjoner i speilrefleksmarkedet. Men Olympus dannet skole i mer kompakt kamera- og optikk-design.

Olympus har bygd en god del kompakte speilreflekskameraer også etter overgangen til digitale systemer, selv om de mest profesjonelle modellene blant Four Thirds-speilrefleksene ikke var særlig mye lettere enn konkurrentene fra Nikon og Canon.

Men samtidig har Olympus satset sterkt på den speilløse Micro Four Thirds-standard, blant annet med de kompakte PEN-kameraene, inspirert av en kompakt-design Olympus introduserte i 1959.

Nå prøver Olympus å trekke også mer profesjonelle fotografer over til Micro Four Thirds-siden. Det startet litt forsiktig i 2012 med OM-D E-M5, det første Micro Four Thirds-kameraet fra Olympus som var designet for å se ut omtrent som de gamle OM-kameraene. Kameraet har fått ganske bra mottakelse i fagpressen.

Men proffene og de ivrige fotoentusiastene krever mer, blant annet flere utvendige betjeningshendler. OM-2 E-M1 oppfyller mange av disse ønskene – og mer.

Bedre autofokus

Blant forbedringene er fasedetekterende autofokus, allment kjent som mye raskere og mer nøyaktig autofokus enn kontrastbasert autofokus, som de fleste speilløse systemkameraer har benyttet seg av til nå.

Fasedetekterende autofokus oppnås ved at en del av sensorene på bildebrikken reserveres til slik fokuseringen – vi har sett varianter av dette fra andre i senere tid, blant annet på de kompakte Nikon 1-kameraene med sin kjappe hybrid-autofokus.

Olympus OM-D E-M1 bruker den fasedetekterende fokusløsningen når man benytter Four Thirds-optikk, mens det er kontrastbasert autofokus som benyttes med Micro Four Thirds-objektiver. Unntaket er følgefokus – der benyttes også fasedetekterende autofokus.

Vi har et klart inntrykk av at autofokusen fungerer best med de små Micro Four Thirds-objektivene, kjapt og stille, mens det fort blir litt mer søking frem og tilbake med de større Four Thirds-objektivene.

Mange speilrefleksbrukere er fortsatt skeptisk til elektroniske søkere, men søkeren på E-M1 med oppløsning på 2,36 megapiksler kan være med på å gjøre kameraet stuerent også blant speilrefleks-puritanerne. Den er rett og slett veldig god.

Beste hvitbalanse på markedet?

Jeg kan ikke huske å ha vært bedre fornøyd med innendørsbilder i lampelys fra noe annet kamera. Og den var merkbart bedre – les: kaldere – i PASM-innstilling enn i den angivelig smartere iAUTO-innstillingen. Hvitbalansen er altså særdeles bra.

Skulle du likevel velge å bruke blits, er det greit å vite at selv om det ikke er noen innebygd oppvippbar blits på kameraet, medfølger det en bitteliten ekstern blits til å plassere i blitsskoen.

Vi prøvde også en litt eldre ekstern Olympus-blits med godt resultat: FL36R, med vribart blitshode.

Blitsskoen støtter også mye annet ekstrautstyr. I tillegg er det separat blitskontakt i fronten, kjekt ved atelierbruk. Nok en indikasjon om at Olympus satser på ganske profesjonelle fotografer med dette kameraet.

Kameraet er godt å betjene uten at man må rote seg langt ned i menysystemet, som vel å merke er meget omfattende. Et eksempel er forhåndsvisning av HDR-bilder – slike med ekstremt god gjengivelse av både lys- og skyggepartier i samme bilde. Du får en forhåndsvisning i den elektroniske søkeren bare ved å trykke på en knapp på toppen av kameraet.

I det hele tatt er det så mange tilpasningsmuligheter av knapper og ratt at det virker overveldende. Regn med å bruke en del tid på å eksperimentere deg frem til et oppsett du blir fornøyd med.

Kameraet er ypperlig til å ta intervallopptak. Du vet, slike som brukes i snart alle dokumentar- og krim-filmer på tv, der skyene beveger seg i hurtigtogsfart for at vi skal forstå at det har gått en viss tid mellom to sekvenser. Du kan stille inn for opptak av opptil 999 bilder, og både ventetid til første bilde og intervalltid – altså tiden mellom hvert bilde – kan være opptil 24 timer. Eller bare noen sekunder.

Løsningen fungerer utmerket og lagrer både enkeltbildene og en ferdig videofilm.

Muligheten til kjapt å låse modusvelgerhjulet er en liten detalj proffe fotografer vet å sette pris på. Hvis det er fare for at opptak kan ødelegges fordi slike betjeningshendler utilsiktet kommer ut av lage, sier proffene nei takk.

Jeg tipper kravstore fotografer også setter pris på at kameraet har en rekke knapper der brukeren selv kan bestemme funksjonen. Tilpasningsmulighetene er store.

E-M1 har innebygd wlan-støtte.

Flott bildekvalitet

Vi vil hevde at kameraet hevder seg godt i konkurranse mot APC-S-kameraer i samme prisklasse – uten at vi har gjort noen direkte sammenlignende test. Four Thirds-formatet er lite, og historisk har kameraene basert på denne standarden gitt noe mer kornete bilder enn APS-C-kameraene, og de har hatt ord på seg for å gi noe dårligere bilder i dårlig lys.

E-M1 dratt med seg svært lite av denne arven, og vi vil bedømme kameraet som en verdig konkurrent til speilreflekser som Nikon D7100 og Canon EOS 70D, som er blant kameraene vi har testet det siste året.

Videofunksjonaliteten og -kvaliteten ligger derimot et lite hakk under.

Konklusjon

Olympus OM-D E-M1 er et av de mest spennende systemkameraene på markedet akkurat nå. Kameraet viser at Olympus fortsatt er et merkenavn å regne med og at Olympus viser vilje til å være nyskapende både på teknologi og design. Selskapet fortsetter å gå egne veier, til glede for alle som gjerne vil være med litt utenfor allfarvei.

Fotografer som er vant til og helst foretrekker at speilreflekskameraer skal være litt store og tunge, slik at de både ligger stødig i hendene og gir plass nok til at man får et skikkelig grep om kameraet, vil neppe falle for E-M1.

Men det finnes mange andre som gjerne vil ha topp kvalitet og funksjonalitet i kombinasjon med god ergonomi, samtidig som kamerautstyret skal være så kompakt og lett som mulig. Olympus OM-D E-M1 stiller sterkt i konkurransen om disse kundene.

Oppsummert: Jeg har prøvd ganske mange av Olympus-kameraene som er kommet på markedet sine Olympus gikk digitalt midt på 1990-tallet, og jeg synes OM-D E-M1 er det beste kameraet Olympus har produsert frem til nå. Og at det tross Micro Four Thirds-tilhørigheten er en verdig etterfølger til Four Thirds-toppmodellen E-5.