Søskenbarn-kameraene fra Leica og Panasonic

Tyske Leica og japanske Panasonic har samarbeidet siden årtusenskiftet. Så sent som i september i fjor fornyet de partnerskapsavtalen som gjør at Panasonic i nye fem år kan fortsette å bruke Leica-optikk på sine kameraer, mens Leica kan benytte seg av Panasonics digitalteknologi i sine kameraer.

Lumix LX-100 og Leica D-Lux er to tvillingkameraer fra de to produsentene – eller kanskje det er mer passende å kalle dem søskenbarnkameraer. For helt like er de ikke.

For de litt erfarne

Sjangermessig er dette små kameraer som appellerer til litt erfarne kamerabrukere. Mye av betjeningen gjøres «utenpå» kameraet ved hjelp av innstillingshjul – kameraene har til og med god, gammeldags blenderring på objektivet. Lukkertiden stilles inn via et ratt på toppen av kamerahuset, og her er det også et hjul til å justere eksponeringen med tre trinn i hver retning.

Full automatikk får man hvis man stiller inn både lukkertid og blender til en rød A.

Kameraene er basert på Four Thirds-brikkestørrelsen. Bruttooppløsningen er 16 megapiksler, men man får aldri utnyttet mer enn maks 12 MP, avhengig av hvilke bildeproporsjoner man velger. Man kan velge 4:3, 16:9, 1:1 eller 3:2.

De to kameraene viser at høy oppløsning ikke er den eneste forutsetningen for god bildekvalitet. Tross bare maks 12 megapikslers effektiv utnyttelse av bildebrikken gir kameraene bilder og video av meget høy kvalitet – video i opptil 4K, hvis du har raskt nok minnekort. Dette viser at optikken og bildebehandlingen i kameraet også betyr mye.

I så måte snakker vi om et svært godt, men ikke utskiftbart objektiv, Leica DC Vario-Summilux. Det er til gjengjeld veldig lyssterkt med blender f/1,7 i vidvinkel og f/2,8 i full tele – blenderomfanget tilsvarer 24-75 mm i 35 mm-format, hendig til allround-fotografering og supert til portretter. Med lukkertid ned til 1/16.000 sekund kan man bruke stor blenderåpning også i sollys og få vakker, uskarp bakgrunn i portrettene.

Det aller beste med disse to kameraene er den elektroniske søkeren på 2,8 MP, som gir et stort og informativt søkerbilde, med sensor som gir automatisk veksling mellom søkeren og tre-tommers lcd-skjermen, som ikke er av den berøringsfølsomme eller vippbare typen.

2700 kroners prisforskjell

Leica er kjent for høye priser, og dette Leica-kameraet er cirka 2700 kroner dyrere enn sitt søskenbarn. Cirkaprisene er henholdsvis 6900 og 9600 kroner. Vel 1000 kroner av prisforskjellen kan man hevde er verdien av Adobe Photoshop Lightroom, som følger med Leica-kameraet. Men resten betaler man nok for litt renere og stiligere Leica-design – og for den røde Leica-logoen.

Den rene designen har den ulempen at man får dårligere grep om Leica-kameraet. Panasonic-kameraet har et innebygd håndgrep som definitivt er nyttig – det merket vi godt da vi hadde begge kameraene på prøve samtidig. Leica tilbyr et lignende håndgrep som tilbehør, men da øker prisen med ytterligere 600 kroner, i tillegg til ulempen med at batteri- og sd-kortkammeret blir dekket til når man skrur det fast.

Ingen av de to kameraene tilbyr norsk språk i menyene, det nærmeste er svensk og dansk. Vi vil betegne menysystem som rimelig oversiktlig.

En liten, ekstern blits følger med begge kameraene, som for øvrig lett kan styres via mobil og nettbrett.

Konklusjon

De to kameraene byr på både en førsteklasses fotograferingsopplevelse og førsteklasses bildekvalitet. Med innfelt objektiv får kameraene plass i en frakkelomme.

Lavere pris og innebygd håndgrep gjør nok Panasonic til det fornuftigste kjøpet. Har man likevel lyst på en Leica uten å ha råd til en Leica M til 64.000 kroner (kun kamerahus), er kanskje dette det mest fornuftige Leica-kjøpet man kan gjøre akkurat nå i forhold til hva man får for pengene.

Uansett gir vi begge kameraene en sterk anbefaling.