TEST: Sony A77 - ikke helt speilrefleks

Mange ga uttrykk for at de var imponert da Sony SLT-Alpha77VK – kalt A77 heretter – ble presentert for norske foto- og datajournalister på Sonys pressekonferanse i Oslo tidligere i høst.

Førsteinntrykket var en fantastisk elektronisk søker i et kamera som så ut til å ha så mange profesjonelle egenskaper at selv speilrefleks-fotografer med lang fartstid måtte være fornøyd.

Nå har vi fått prøvd kameraet i et par uker. Holdt førsteinntrykket gjennom testperioden?

Det kommer vi tilbake til. Først litt om konseptet som Sony har utviklet seg frem til.

Gjennomskinnelig speil

«Transluctant mirror»-teknologi er stikkordet for den nye generasjonen av speilreflekskameraer fra Sony. Skjønt, det dreier seg jo nettopp ikke om speilreflekskameraer, for kameraene har ikke noe tradisjonelt speil som vippes ut av lysbanen når bilde tas.

I stedet benytter SLT-kamerafamilien fra Sony, inkludert A77, seg av et slags gjennombelysbart ubevegelig speil som fordeler lyset fra objektivet til både bildesensoren og til autofokussensoren samtidig – mest til bildesensoren, men også nok til autofokussensoren til at kameraet greier å fokusere raskt og nøyaktig.

Dermed har Sony løst et problem som de fleste speilløse systemkameraer synes å slite med: treg autofokus. Sony A77 og søsknene benytter fasedetekterende autofokus som et hvilket som helst «ekte» speilreflekskamera. Dette betyr at en separat, spesialutviklet fokussensor er i bruk, noe som gir mye raskere og treffsikker autofokus enn kontrastbasert autofokus, som litt forenklet betyr at det er bildedata registrert av bildebrikken som analyseres av elektronikken i kameraet. Sistnevnte metode benyttes både i tradisjonelle kompaktkameraer og i speilløse systemkameraer av typen Sony NEX-, Olympus PEN- og Panasonic Lumix DMC-G-kameraer.

Den kjappe autofokusen er med på å gjøre A77 til et særdeles raskt action-kamera, med mulighet til å gjøre serieopptak med en hastighet på hele 12 bilder i sekundet – i full oppløsning. Det er imponerende.

Sony SLT-A77 har i det hele tatt mange imponerende spesifikasjoner. Eller hva med CMOS-sensor i APS-C-størrelse (altså samme størrelse som sensoren i forbruker- og entusiast-speilrefleksene fra Nikon og Canon) med oppløsning på hele 24 megapiksler?

Eller hva med en OLED-basert elektronisk søker med oppløsning på 2,24 megapiksler? Den høyeste oppløsningen på noen elektronisk søker jeg har prøvd før jeg fikk A77 i hende, var på 1,4 megapiksler.

Entusiastmodellen A77 er forøvrig ikke bare en naturlig videreutvikling av de to første SLT-modellene fra Sony, A33 og A55, men har også ny teknologi ut over dette, for eksempel en ny elektronisk lukker som er med på å gjøre kameraet så raskt som det er. I praksis er lukkergardinen i bevegelse bare én gang under hver eksponering, for å avslutte eksponeringen.

Kameraet bør i teorien også være mye bedre som digitalt videokamera enn de fleste av dagens konkurrenter som det er naturlig å sammenligne med, nettopp fordi autofokussystemet er så raskt. Autofokus som er treg og som ofte bommer er jo noe av problemet når dagens speilreflekskameraer svitsjes over fra fasedetekterende autofokus til kontrastbasert autofokus, som brukes i LiveView-modus og under videoopptak når speilet må være vippet opp.

I bruk

La oss med en gang fastslå at Sony A77 er et svært hendig kamera å fotografere med. Ergonomien er upåklagelig. Kameraet har et solid håndgrep og det er stort nok til at selv folk med ganske store hender kan holde kameraet komfortabelt og trygt.

Dessuten sitter knapper, brytere, joystick og hjul der de skal – og det er mange av dem. Av/på-bryteren plassert rundt utløserknappen (på Nikon-vis) gjør at det går raskt å slå på kameraet, selv om brukere av digitale speilreflekskameraer vel har vendt seg til å la kameraet stå på mesteparten av tiden.

Dette leder oss også inn mot en av de få svakhetene ved kameraet. Hvis du har med deg både dette kameraet og et «ekte» speilreflekskamera i samme prisklasse og starter opp begge fra av-modus, vil speilreflekskameraet være på umiddelbart, mens A77 trenger litt tid på å få aktivert den optiske søkeren og det tilhørende menysystemet. Dette er noe vi lenge har vært vant til som en grunnleggende forskjell mellom kompaktkameraer og speilreflekskameraer. Forskjellen i oppstarthastighet mellom A77 og et speilreflekskamera er riktignok mye mindre enn når vi sammenligner med kompaktkameraer, men det er nok til at kameraet ikke føles fullt så responsivt som et kamera bygd på tradisjonell speilrefleksteknologi. Den subtile tregheten vi snakker om her, merket vi også når kameraet var gått «i dvale».

Det tar igjen på uhyre raske serieopptak på opptil 12 fullstørrelses bilder i sekundet, men også her avsløres en aldri så liten svakhet ved systemet: Hverken i så høy hastighet eller med åtte bilder i sekundet greier søkeren å henge helt med i LiveView-modus. Du får riktignok se bilder der, men det er bilder som allerede er tatt, og selv om de vises med en forsinkelse på bare en brøkdel av et sekund, er det nok til at det kan være vanskelig å panorere med et motiv i rask bevegelse.

For full autofokus på serieopptak i høy hastighet må dessuten blenderen være helt åpen eller maks satt ned til f/3,5.

Bildekvaliteten, derimot, er helt på topp. Med 24 megapiksler har du mye å gå på, og det synes. Det hjalp kanskje at vi hadde kameraet til test med Sonys 16-50 mm-objektiv, som er et mye bedre (men også dyrere) objektiv enn det billigste kitobjektivet på 18-55 mm.

Bildestøyen på lav og middels ISO-verdi er beskjeden, men øker fort når du kommer høyere – kanskje litt for mye.

Leter man i utvalget av forhåndsprogrammerte oppsett («scenes»), finner man nyttige og spennende løsninger, for eksempel Twilight-modus, for å ta håndholdte bilder i skumringen og dårlig lys. Kameraet tar flere bilder av motivet og setter dem sammen slik at bildestøyen reduseres mest mulig. Automatisk panoramabilde bare ved å bevege kameraet sidelengs er en av mange andre funksjoner som vi ikke får plass til å omtale her.

Prisene i faktaboksen er basert på gjennomsnittsprisen i en håndfull nettbutikker i månedsskiftet oktober/november.

Konklusjon

Så hva er svaret på spørsmålet vårt – greier Sony A77 å bevare den speilrefleksfølelsen som fotoentusiaster gjerne ønsker seg? Svaret er ja, om ikke 100 prosent, så ganske nær oppunder. Den bittelille tregheten som oppstår i enkelte situasjoner, vil kanskje irritere speilrefleksveteraner en smule, mens mange andre vil si at det ikke betyr noe – og at det kompenseres av høy bildekvalitet, raske serieopptak og markedets beste elektroniske søker.

Ut over det er A77 et fremragende kamera som bør ha god sjanse til å finne seg trofaste venner blant fotoentusiaster – og sikkert blant noen av dem som fotograferer til inntekts ervervelse, også. Kameraet er bra nok til det.