Teknikk fra uka som gikk

Elektronikk av trevirke

Sammen med den store digitale revolusjonen verden har sett de siste førti årene, har et stadig voksende berg av elektronikksøppel bygd seg opp. Dette er avfall som inneholder store mengder med farlige og giftige stoffer, som kadmium, kvikksølv og andre tungmetaller. Disse bruker svært lang tid på å brytes ned i naturen.

I California er mange mer enn gjennomsnittlig opptatt av miljøvern, og nå har noen forskere derfra kommet opp med en alternativ måte å fremstille elektronikk på, som er biologisk nedbrytbar. De har funnet fram til en måte å lage halvledere på, basert på cellulose – plantefibre som utvinnes av treverk. Resten av kretsen er lagd av karbonbaserte stoffer, og elektrodene er lagd av vanlig jern. Når tiden kommer for å kvitte seg med enheten, er det bare å tilføre en svak syre, som for eksempel eddik, og så vil kretsen begynne å gå i oppløsning, skriver nettstedet Livescience.com.

Halvlederen de har kommet fram til vil kunne produseres til en lavere kostnad enn konvensjonelle kretser, men vil foreløpig ikke ha samme ytelse. Kjemiingeniøren Ting Lei ved Stanford University mener at de vil trenge tre til fem år på å få opp ytelsen til kretsene såpass at den er brukbar i for eksempel internett-enheter som tingenes internett består av.

Det kan være en ålreit anvendelse av disse kretsene, når vi tenker på at der kommer det til å være milliarder på milliarder av enheter om ikke lenge.

Fortran-konkurranse hos Nasa

Når vi snakker om noen som jobber med avansert fremtidsrettet teknologi, bruker vi gjerne uttrykket «rakettingeniør». De fremste eksponentene – som faktisk jobber med virkelige raketter – finner vi naturligvis hos Nasa. Men sakens faktum er at selv der er ikke alt like teknologisk glamorøst som vi liker å tro, skriver ARS Technica.

Nasa har nylig utlyst en åpen konkurranse med totalt 55.000 dollar i premier til de som klarer å optimalisere programkoden organisasjonen bruker på superdatamaskinene sine for å modellere hydrodynamikk. Denne programvaren brukes i utviklingen av helt nye og revolusjonerende konsepter innen flyteknikk, og modellerer aerodynamikk før konseptet tas fram til en modell for vindtunnelstudier. Banebrytende, ikke sant? Programvaren er skrevet i Fortran.

Dette programmeringsspråket ble lansert av IBM i 1956, og var pensum for ingeniørstudenter innen alle fag i flere årtier deretter. Mot slutten av 80-tallet og ut over 90-tallet forsvant Fortran fra rampelyset, i takt med at nye og mer effektive programmeringsspråk kom på scenen. Det er lett å tenke at Fortran dermed havnet på historiens søppelfylling, men det er altså slett ikke tilfellet.

Fortran fikk bare plassen innerst i datasentrene, og kjører i dag på noen av verdens kraftigste superdatamaskiner. Der brukes det til systemer for meteorologi og værmelding, avansert statistikk, modellering av fysikk og andre matte-tunge oppgaver. Kanskje det er på tide å børste støvet av gammel programmeringskunnskap, og melde seg for Nasa? 

Robot-fest i Trondheim

Havnebassenget Brattøra i Trondheim var smekkfullt av autonome og fjernstyrte farkoster denne uka. Her var alt fra fjernstyrte undervannsroboter til fullstørrelse autonome båter på 12 meter, i tillegg til flere mindre modeller som demonstrerte autonome fartøy.

Foranledningen var at NTNU og Sintef sto som vertskap for konferansen Ocean Week, og denne dagen var dedikert til autonom skipsfartsteknologi. Dette er et område det satses hardt på her til lands, og kongstanken er at Norge skal bli det ledende landet i verden på autonom skipsfart. I fjor høst ble også verdens første offisielle testområde for autonome skip åpnet i Trondheimsfjorden. Miljøene i Trondheim peker på det tette samarbeidet mellom universitetene og akademia, kommersielle selskap, og myndighetene som en viktig forutsetning for at ambisjonene skal realiseres.

Målsetningen er at alle teknologiene som utprøves i de autonome modellene som ble demonstrert, skal integreres og danne grunnlaget for fullstørrelse kommersiell skipsfart, forklarte Beate Kvamstad-Lervold ved Sintef Ocean.

Med tanke på at det internasjonale regelverket for skipsfart tar lang tid å endre, kanskje så mye som 20 år, spår aktørene at det er på innenriks kystfart vi kommer til å se autonome skip først. På grunn av sikkerheten, og behovet for å høste erfaringer, så kommer antakelig de første autonome skipene til å føre ufarlig last, for eksempel i containere. Persontrafikk og frakt av farlig gods, som olje, vil ligge mye lenger fram, så det kan være lenge til vi kan selv prøve å reise med en førerløs ferge over landets fjorder.