Big bang, tannbørsten, krutt og hjulet

Denne gangen inneholder sakene våre mer teknologiunderholdning enn noen tog- eller busstur kommer til å vare. Med mindre du er i ferd med å hoppe på bussen til Cape Town. Eller kanskje ikke engang da.

Online vitenskapsmuseum

Av og til er det ikke like enkelt å finne passende saker til denne spalten. Vi leter etter ting som feirer vitenskap og teknologi, og som er nye og interessante – eller tilbakeblikk på kul teknologi som kanskje ikke alle har fått med seg. Vi fokuserer som regel på vitenskap og teknologi som har ett eller annet med elektronikk og informasjonsteknologi å gjøre, men ikke alltid.

Andre, adskillig sjeldnere, ganger er det såre enkelt. Slik som nå, når vi har gleden av å fortelle om et online vitenskapsmuseum som inneholder materiale nok for utforsking i dagevis. Det er Googles Arts & Culture-divisjon som i samarbeid med blant andre Nasa, Cern, Smithsonian og 116 andre samlinger har satt sammen utstillingen «Once upon a try», som akkurat handler om oppfinnelser og oppdagelser.

Det vil føre for langt å presentere alt som finnes i utstillingen, men det er masser av ting der som vil fange interessen til en som liker vitenskap og teknologi, men her er noen få smakebiter: Den utstillingen som heises høyest av Google er «The big bang in AR», som er lagd i samarbeid med Cern og fortalt av den britiske skuespillerinnen Tilda Swinton. Det er fokus på hvem som oppfant ting vi omgir oss med i det daglige, som papir, toalettet eller tannbørsten. Det finnes også en bra studie av opprinnelsen av flymaskiner, helt fra begynnelsen. Og veldig, veldig mye mer.

Dersom du for eksempel liker avansert fyrverkeri, så vil denne dokumentarfilmen om Cai Guo-Qiang, fyrverkerikunstneren som var ansvarlig for pyroteknikken som ble brukt under OL i Beijing i 2008, holde deg lys våken:

Totalt er det over 400 interaktive utstillinger i Once upon a try-samlingen, så her er det virkelig masser å underholde seg med for en vitenskapsnerd!

Google Arts & Culture er ikke bare en nettside; det finnes også apper både for både IOS og Android. Det kan være et veldig godt tips for de som vil ha noe spennende underholdning på lur, når de eneste vyene du har for hjemveien er sykkel for buss for tog og andre forsinkelser...

Harddisk som mikrofon

Selv om de aller fleste datamaskiner som kan kjøpes i dag inneholder SSD-er, og ikke harddisker, så er ikke harddiskene fullstendig utdødd riktig ennå. Stasjonære pc-er har gjerne en stor harddisk eller to for å lagre store datamengder, og verdens datasentre – nå om dagen omtalt som «skyen» – bruker harddisker for å lagre de store datamengdene. Men harddisker kan mer enn bare å lagre data, viser det seg.

Et forskningsteam ledet av forskeren Kevin Fu ved University of Michigan har nå publisert en vitenskapelig artikkel der de har demonstrert hvordan en helt vanlig harddisk kan brukes som en mikrofon som lytter på omgivelsene sine, melder nettsiden Extreme Tech.

Greia er at harddisker er nødt til å plassere lese/skrivehodet ekstremt presist over selve platene i harddisken. Her handler presisjonen om noen få nanometer, og for å få til denne presisjonen bruker harddiskenes interne sensorer en metode som heter «positional error signal», PES. Enhver vibrasjon vil påvirke PES, slik at lese/skrivehodene kan plasseres korrekt.

Dette systemet er så følsomt at selv menneskelig tale vil gi utslag på PES. Ved å erstatte programvaren inni harddisken hentet forskerne ut PES-dataene, og brukte dem til å generere lyden som påvirket disken. Denne lyden hadde så høy kvalitet at da forskerne brukte musikk for å påvirke PES, kunne den genererte utlesingen fra disken identifiseres av musikkappen Shazam.

Nå skal det legges til at lyden som skal til for å regenereres via PES må være ganske kraftig. Forskerne opplyser at for å identifisere menneskelig tale, må volumet være minst 75 desibel. Det tilsvarer en støvsuger, eller en krangel i oppseiling, ikke veldig langt fra harddisken. Da de identifiserte musikk, brukte de 90 desibel, og det tilsvarer en gressklipper.

Nå er det ingen nyhet at støy påvirker harddisker. For en stund siden viste vi hvordan de reagerte på at det ble ropt høyt rett ved dem, slik det foregår i denne videoen:

Men å ta støypåvirkningen litt lenger, og regenerere lyden som diskene reagerte på, den har vi ikke hørt før. Vi tviler på at dette blir den nye måten datakriminelle tar seg inn i hjemmene våre på, siden dette krever ganske høyt volum for å få til. Men om jobben din er å være president eller rikskansler, så kan det være at dette er noe å ta hensyn til. Vi sover fortsatt godt.

Nanotepper for kjøling

Vannkjøling fungerer ved at vann i kontakt med den varme tingen tar opp varmen i kontaktflaten, og så damper det av på motsatt side av vannet. Avdampingen flytter varmeenergien vekk fra den varme tingen.

Dette fungerer veldig bra, så lenge den varme tingen ikke er for varm. Om overflatetemperaturen er signifikant varmere enn vannets koketemperatur, så vil det dannes damp på undersiden av vannet, inn mot den varme tingen. Dette har de fleste av oss sett, når vi har griset med vann rett på en varm kokeplate, da danser vannet over platen, slik denne videoen viser:

Problemet med dette, sett i et kjølingsperspektiv, er at kjøleeffekten av vannet reduseres kraftig når dette fenomenet inntreffer. Dampputen under vannet isolerer vannet fra kokeplaten. Dette gjelder naturligvis for alle væsker, og ikke bare vann, og ble vitenskapelig beskrevet i 1751 av den tyske legen og teologen Johann Gottlob Leidenfrost. Dermed omtales fenomenet som «Leidenfrost-effekten».

I vår tid spiller dette fenomenet fremdeles en rolle, for eksempel i superdatamaskiner som bruker et flytende kjølemedium for prosessorene. Nyhetstjenesten til NTNU og Sintef, Gemini.no, melder nå at forskere ved NTNU har studert bruk av nanoteknologi for å motvirke Leidenfrost-effekten.

Ved å dekke den varme overflaten med tepper av nanotråder av silisium vil kjølevæsken spres raskere på overflaten, og temperaturen synker. Det er altså selve nanostrukturen som bidrar til dette, men hvorfor dette virker har fram til nå vært uklart. Forståelsen av dette er fremdeles ikke komplett, men forskerne er altså ett skritt nærmere svaret gjennom arbeidet som utføres ved NTNU.