Mekanisk struts på lageret

Selv om det våres rundt alle hjørner og selv den mest pessimistiske blant oss nå må innrømme at den lyse varme årstiden står for tur, så bringer årstiden også med seg pollen og virus som setter mange av oss ut av spill.

Selv lå jeg nede med en skikkelig mannfluensa forrige fredag, men er tilbake i omløp nå med en ny utgave Fredagstech – håper du finner noe morsomt, interessant eller kanskje til og med nyttig her!

«Lager-struts» som er nyttig

Det amerikanske selskapet Boston Dynamics ble etablert som en avlegger fra anerkjente Massachusetts Institute of Technology i 1992. Siden da, og særlig de siste tolv-femten årene, har selskapet med jevne mellomrom kommet på lufta med videoer på Youtube som viser imponerende framskritt innen robotikk, særlig hvordan de har klart å få roboter til å bevege seg.

Vi har blitt godt og grundig imponert og roboter som den tobeinte menneskelignende Atlas, som både kan ta en salto og gjøre parkour, og de firbeinte variantene Spot og Spotmini, som holder seg på beina selv om de får en kraftig dytt, og som klarer å åpne en dør som slår mot seg helt uten problemer selv om den forstyrres, eller den firbeinte roboten Wildcat, som holder verdensrekorden i hastighet for en firbeint robot, på 32 kilometer i timen.  

Men det som har vært fellesnevneren for robotene fra Boston Dynamics, er at uansett hvor kult de gjør det de er lagd for, så gjør de ikke mye nyttig. Ikke nyttig i den forstand at noen faktisk kjøper roboten, for å sette den i arbeid. Hvem i all verden skulle kjøpe en tobeint robot på 75 kilo som kan gjøre parkour, liksom?

Den nyeste kreasjonen fra Boston Dynamics er imidlertid mer markedsorientert. Roboten Handle er to meter høy, beveger seg på to bein med hjul og har en gripearm plassert på midten øverst. Den ligner sant å si aller mest på en struts, der hode og hals er gripearmen, og en motvekt plassert mellom beina er der kroppen ville vært, og som beveges for å holde balansen, fullfører inntrykket av en svær fugl eller kanskje en fugleaktig dinosaur.

Handle skal imidlertid ikke trave omkring på savannen, den skal jobbe på lager. Der skal den pakke og tømme paller med pakker. Ved hjelp av dybdesyn kan den måle pakkene, slik at den kan sette sammen en pall med pakker av forskjellig størrelse. Pakkene løftes ved hjelp av en plate med sugekopper, og maksvekt for pakkene er oppgitt til 15 kilo.

Dette en den første roboten fra Boston Dynamics som løser praktiske oppgaver ute i den virkelige verden, som noen kanskje noen vil betale for. I alle fall i den sivile verden. Selskapet har altså eksistert siden ´92, og har fått mye finansiering over det amerikanske forsvarsbudsjettet. De har også lagd en firbeint robot til forsvaret, som skal hjelpe soldater på bakken å transportere tungt gods. Roboten LS3 er 1,7 meter høy og kan bære over 180 kilo i ulendt terreng. Så for alt vi vet har amerikanerne et robotisert kløvkompani parat til utrykning.

3D-print lurte fingeravtrykkleser

Det er lenge siden vi har blitt beroliget til å tro at fingeravtrykkleseren på mobilen faktisk er sikker nok. Dette har vært en utvikling over mange år, og i takt med at de fleste mobiler og nettbrett, og nå etterhvert også bærbare pc-er, har blitt utstyrt med fingeravtrykklesere for en mer lettvint innlogging.

Nå viser det seg at innloggingen likevel ikke er helt sikker. Brukeren «darkshark» på nettjenesten Imgur.com har vist hvordan vedkommende klarte å lure fingeravtrykkleseren til splitter nye Samsung Galaxy S10 ved hjelp av et 3D-printet fingeravtrykk.

Denne mobilen bruker ikke billigste og enkleste sort kapasitiv fingeravleser, Samsung bruker en «ultrasonisk» skanner, som skal være vanskeligere å narre fordi den tar et tredimensjonalt bilde av fingeravtrykket ved hjelp av lydbølger. Men dette er tydeligvis ikke vanskelig nok, for prosessen som Imgur-brukeren brukte var ikke spesielt avansert:

Ifølge beskrivelsen ble det originale fingeravtrykket avfotografert fra et vinglass med et mobilkamera. Deretter ble det lagt til litt dybde til det i 3D redigeringsprogramvare, før det ble skrevet ut på en helt ordinær 3D-printer. Darkshark skriver at bildeprosesseringen klarer han å gjøre på mindre enn tre minutter, og selve utskriften tok omlag 13 minutter.

I bloggposten forteller han at han trengte tre utskriftsforsøk før det fungerte. Det første forsøket mislyktes fordi han glemte å speilvende bildet av avtrykket før han skrev det ut. Deretter trengtes to forsøk til for å få høyden på fingeravtrykket riktig, og så klarte han å låse opp mobilen – «i noen tilfeller like bra som den fysiske fingeren min gjør», legger han til.

Darkshark brukte ifølge bloggposten sin den rimelige 3D-printeren Anycubic Photon 3D, til 375 dollar på jobben. Det er under halv pris av det en Samsung S10 koster i USA, kommenterer nettsiden Ars Technica i sin dekning av saken.

Selv om det var en viss prosess forbundet med dette angrepet, og at det forutsetter tilgang til et originalt fingeravtrykk, så er det likevel litt foruroligende at dette gikk på en helt ny mobiltelefon.

Det er selvsagt slik at all biometri kan narres, og det er ingen ting idiotsikkert i disse teknologiene. Denne saken er sånn sett en nyttig påminnelse om at fingeravtrykkslesere på mobilen er et kompromiss mellom sikkerhet og brukervennlighet, der beste sikkerhet er ofret for å oppnå en høy grad av enkelhet for brukeren. Læringen får være at om man har noe veldig hemmelig på mobilen sin, så er nok et langt og fryktelig passord bedre enn lettvint fingeravtrykklesing.

Metan i stedet for batterier

I kraftsystemet vi alle er koblet til, blir elektrisitet konsumert samtidig som den blir produsert. Vi har ingen virkelig gode måter å lagre elektrisiteten på i stor skala, ut over å la vannet bli værende i kraftmagasinene. Det er et alternativ som ikke finnes om strømmen produseres av solceller eller vind, elektrisiteten må produseres når kilden er der, for det er ikke mulig å lagre vind og solskinn.

Elbilprodusenten Tesla har riktignok jobbet med å lage store batteribanker for å lagre slik strøm, men batterier er ikke optimalt for lagring i stor skala. Nå melder nettsiden Engadget at forskere ved Stanford University har kommet opp med en helt annen mulig løsning: biologisk energilagring i form av metan.

Forskerne har studert mikroben Methanococcus maripaludis som spiser hydrogen og karbondioksid, og som, eh, slipper ut metan. Ved å bruke overskuddsstrømmen fra vindmøllene til å gjøre elektrolyse av vann, som splitter ut oksygen og hydrogen og deretter mate mikrobene med hydrogenet, så sitter de igjen med metan. Den kan brennes som et vanlig fossilt brensel når vindmøllene står stille og solcellene ikke produserer.

Dette er teknologi som det stadig forskes på, men Stanford-forskerne mener at dette skal kunne bli kostnadseffektivt i stor skala. Det gjenstår altså å se om dette kan bli løsningen på ett av vind- og solkraftens største problemer, lagringen, men de skal ha kred for en frisk og nyskapende tilnærming.