Norsk smarthanske kanskje til Mars

Et liten stund der trodde vi at vi kom til å kunne presentere vår aller første fredagstech med bare norske nyheter. På oppløpssiden trengte imidlertid utlendingene seg på, så helt norsk ble ikke denne utgaven heller. Men det første og største er det – og vi har all grunn til å glede oss og være stolte over norsk innovasjon og nytenking. God helg når den tid kommer!

Norskutviklet smarthanske til Mars?

Tastatur og mus, og kanskje pekeplaten på bærbare pc-er flest, er vel de måtene som er aller mest utbredt for å kommunisere med datamaskinen. De av oss som liker å gi nazi-zombier deng i vår egen stue, er også vant med håndkontrolleren til spillmaskinene våre, som har små joysticker under tomlene og et antall med knapper i tillegg.

Alle disse er eksempler på menneske-maskin grensesnitt (HMI – human-machine interface), der en fysisk ting med en eller annen form for sensorer som kan gi datamaskinen signaler når vi betjener dem. Grensesnittet er tilpasset slik vi mennesker er utformet, slik at det skal være naturlig for oss å bruke dem.

Her skal vi skyte inn at vi vet at tastaturet faktisk er utformet vanskeligere enn optimalt for oss mennesker, fordi at vi ikke skal trykke på tastene for tett inntil hverandre i tid. Dette er en arv fra mekaniske skrivemaskiner som av en eller annen grunn har fått lov til å leve videre i datamaskinens tidsalder. Likevel, det er et opplagt krav til HMI at det må være utformet på menneskets premisser, og aller helst utnytte det som er naturlig for oss å gjøre, slik som gester og andre bevegelser.

Det syntes iallefall Magnus Arveng, som i 2016 startet opp et selskap som i dag heter Ntention. Selskapet består hovedsaklig av studenter ved NTNU, fra flere fag, som industriell økonomi, kybernetikk, robotikk og industridesign. Den opprinnelige ideen var å lage en hanske som skulle kunne kontrollere en drone ved hjelp av håndbevegelser og gester. Dette produktet ble virkelighet i fjor høst, og ifølge en artikkel på Shifter solgte dette «høvelig greit». Siden da har selskapet endret fokus fra forbrukerelektronikk til å bli en leverandør i det profesjonelle markedet, ved å levere programvare for menneskelig interaksjon med industrielle maskiner og systemer. Men drone-hansken er stadig i sortimentet, og kanskje kan dette produktet likevel komme mye lengre enn noen av de andre tingene selskapet holder på med.

For i sommer har hansken vært til uttesting hos den NASA-støttete Houghton-Mars Project, med tanke på å integrere denne teknologien inn i hanskene til romdraktene til astronauter. Da kan den norske hansken en vakker dag kunne komme til å brukes både på månen og på Mars, eller lengre ute, for den saks skyld.

Houghton-Mars project foregår i et meteorittkrater på øya Devon Island, som ligger langt pokkerivold nord for canadisk fastland. Der finnes det et landskap som ligner veldig på slik det ser ut på Mars, og stedet omtales ofte som «Mars on Earth». Der forskes det på en rekke emner som er relatert til en virkelig romferd til Mars, slik som kommunikasjon, utstyrstesting, testing av kjøretøy og romdrakter. Deltakerne der er blant andre NASA Ames Research Center, SETI Institute og Mars Institute.

Det er SETI Institute som nylig har sendt ut en melding om utprøvingen av smarthansken til Ntention. Selv om moderne romdrakter har blitt designet for å være så brukervennlige som mulig, så er de trykksatte når de er i bruk, og det i seg selv medfører at bevegelsesfriheten og nøyaktigheten til astronauten alltid vil være hemmet. Ved å bruke smarthansken til å fjernstyre roboter, verktøy og andre ting som krever finmotorikk, er tanken å integrere den inn i romdraktens hansker slik at astronauten kan bruke mindre fingerbevegelser og gester for å sende kontrollsignaler.

MARS ON EARTH: I sommer ble Ntention-hansken prøvd ut under de mest Mars-lignende forholdene vi har på jorda. (Video: Haughton-Mars Project / P. Lee)

Under testingen i sommer brukte prosjektet Ntentions funksjoner for å kontrollere en drone, med romdrakten på. Det var en suksess, og testene demonstrerte at en astronaut vil kunne betjene avansert utstyr ved hjelp av smarthansken og et AR-grensesnitt i hjelmen, melder SETI Institute.

– Fly- og operasjonstestene viser at smarthansker og AR HMI lar en astronaut operere droner og andre roboter med letthet og presisjon, også i en trykksatt romdrakt, sier testpiloten som prøvde ut løsningen selv i sommer.

SETI Institute opplyser at evalueringen av denne teknikken kommer til å fortsette, etter de oppløftende resultatene fra testingen i sommer. Det hadde ikke vært en liten fjær i hatten dersom dette ender med at teknologi utviklet av NTNU-studenter finner veien inn i romdraktene for de neste romferdene til månen og etter hvert Mars. Det er få norske produkter som har gått lengre.

Verdens første selvkjørende veivals

Nå begynner det å bli en god stund siden første gang vi hørte om autonome – selvkjørende – biler, skip, busser og andre transportmidler. Det finnes masser av mulige anvendelser av slik teknologi, som gir en bedre, billigere, enklere eller tryggere løsning enn det som er mulig med tradisjonelle midler. Containerskipet Yara Birkeland, som skal eliminere 40.000 lastebilturer mellom Yara-fabrikken i Porsgrunn og utskipningshavnene i Brevik og Larvik, er ett eksempel. Førerløse minibusser som går i skytteltrafikk mellom knutepunkter og der folk faktisk bor eller jobber, et annet.

Vi så likevel ærlig talt ikke nyheten fra entreprenøren AF Gruppen og Sintef komme: En autonom veivals.

Nyhetssiden til Sintef kan fortelle at en selvkjørende vals er under utprøving (video nederst) på veianlegget mellom Mandal og Kristiansand nå. Ifølge artikkelen der skal autonome anleggsmaskiner bidra til en sikrere og mer effektiv veibygging. Det skal gå raskere, og det vil også være en HMS-gevinst forbundet til at mannskap skal kunne slippe en støyende og vibrerende arbeidsplass. I stedet er tanken at én operatør skal kunne betjene flere maskiner fra et kontrollrom.

Dette skal altså være verdens første autonome veivals. Resultatene etter en ukes testing av en prototype skal ifølge Sintefs nyhetsside være «meget lovende». Vi for vår del innrømmer at det er lettere å akseptere en autonom småbuss enn en veivals, men det kan jo bare være fordi vi får så livlige assossiasjoner av ideen.

Tusenvis av års lagring i glass

Ingen ting varer evig, sier munnhellet, og det er mye sant i det. Dette er spesielt sant for de digitale dataene våre, eller egentlig mediene vi bruker til å lagre dataene på. De fleste av oss bruker harddisker til å lagre filer med dokumenter, bilder, video og andre familieminner, kanskje uten å tenke så mye på hvor lenge selve mediet egentlig varer. I bedrifter brukes ofte kassetter med magnetbånd for å lagre sikkerhetskopier av bedriftens kritiske data.

Ingen av disse mediene varer spesielt lenge, ikke om målet er å lagre for ettertiden – hundrevis, eller til og med tusenvis av år.

I denne infografikken ser du estimerte levetider for en rekke medier, kanskje med særlig fokus på medier for privatbruk. Vi registrerer at der oppgis det 34 år for harddisker, noe som er svært lenge i forhold til andre estimater vi har sett. Vi går ut fra at dette dreier seg om sporadisk bruk i et privat hjem. Ved kontinuerlig bruk sier mange at harddisker lever bare tre til fem år. Det er for eksempel tallet Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana bruker, og de har ambisjoner om å lagre i et tusenårsperspektiv. Konsekvensen av dette er at de bytter ut harddiskene nær kontinuerlig, og ingen av diskene blir i systemet så lenge at sannsynligheten for kræsj er uakseptabel høy. Les mer om dette her (kun for abonnenter av CW.no dessverre, men en utfyllende artikkel).

Problemet med mediers levetid er det forskningsprosjektet «Silica» hos Microsoft dreier seg om. De har nylig vist fram et lagringsmedium basert på svært rent glass, der dataene skrives inn i glasset ved hjelp av laser. På en glassplate på 7,5 x 7,5 centimeter som bare er 2 millimeter tykk, har de lagret de 75,6 gigabytene som spillefilmen «Superman» fra 1978 trenger. Forventet levetid for denne glassplaten er tusenvis av år, i nær hvilken som helst temperatur, fuktighet og kjemisk miljø. Dette er i bunn og grunn bare glass, og det finnes arkeologiske objekter av glass som er tusenvis av år gamle.

Selve lagringsteknikken bruker «voxler», tredimensjonale kuber inni materialet, der flere bits kan lagres i en slik voksel. Disse skrives ved hjelp av en presis laser, som fokuseres i bestemte sjikt inni glasset. Det går an å skrive over hundre lag med voksler inni en 2 millimeter tykk glasskive, skriver nettstedet ARS Technica. For å lese ut vokslene igjen brukes mikroskop og polarisert lys.

Problemet er at dette er «kald» langtidslagring, det er altså en tidkrevende jobb å både lese skrive i glasset. Det tok en uke å skrive inn Superman-filmen i glassplaten, og det estimeres at det vil ta omlag tre dager å lese den ut igjen. Ikke et interaktivt medium, slik som harddisker, men levetiden når jobben først er gjort er attraktiv. Dette er også en teknologi som er på lab-stadiet, slik at det er all grunn til å håpe på at dette lar seg gjøre raskere, men i dag er det ingen som ser for seg en slags DVD-spiller der du stapper inn en glassplate for å se filmen.

Noe som egentlig er like greit, slik at vi slipper å kjøpe «The Lord of the Rings» enda en gang.