Unix fyller 50

Denne uka skal vi ganske langt tilbake, et godt stykke inn, men ikke så fryktelig høyt. Det skjer noe i teknologiens verden hver eneste dag, noe av det har historisk viktighet, andre ting må vi vente og se før vi vet om det ble viktig. Men selv ganske små gjennombrudd kan være livsviktige for dem det gjelder.

Forfaren til IOS og Android fyller 50

Synes du det er tungvint å starte en annen app enn den du bruker akkurat nå på mobilen din? Du må hoppe tilbake til hjemskjermen, finne ikonet til appen, klikke på det, og så starter den opp. Imens henger appen du kom fra i bakgrunnen, slik at det er litt enklere å hoppe mellom disse, bare de allerede kjører. Likevel litt tungvint? Det var verre før.

Se for deg å skrive programmet selv (det er det samme: «app» er bare et nymotens navn på et program. Aldri la markedsavdelingen få for mye ledig tid, da finner de bare på nye ting som ingen har bruk for) deretter må du dra fra der du er til der datamaskinen befinner seg, og legge programmet i en kø. Datamaskinen kjører ett program av gangen, så når det har blitt din tur, så legger en operatør programmet inn i datamaskinen. Når programmet er ferdig legges selve programmet, på hullkort, hullbånd eller magnetbånd på særlig kostbare systemer, tilbake i uthylla, sammen med resultatet av programkjøringen. Det var som regel i form av en utskrift. Om du hadde gjort en staveflei stavefeil på innleggingen, så kunne det bare stå «SYNTAX ERROR» på utskriften, slik at du måtte korrigere programmet og stille deg bakerst i køen igjen. Slik var databruk på 1960-tallet.

Datamaskiner var grusomt dyre den gangen, ifølge nettsiden ARS Technica kostet datamaskinen GE 645, som forgjengeren til Unix, Multics ble utviklet på, nesten det samme som passasjerflyet Boeing 737. Derfor foregikk det et intenst arbeid for å få til tidsdeling på datamaskinene, slik at flere programmer kunne kjøre samtidig.

Multics var et svært ambisiøst prosjekt for å få til dette. I samarbeid mellom Massachusetts Institute of Technology, General Electric og Bell Labs, skulle datamaskiner få et operativsystem som både løste tidsdeling, datalagring og mange andre nye innovasjoner. Prosjektet startet i 1964, og i 1969 hadde det fremdeles ikke bragt fram et godt system, var langt over tidsskjemaet og alle budsjetter. Bell Labs bestemte seg derfor for å trekke seg ut.

Programmererne fra Bell fortsatte imidlertid med å jobbe med Multics-inspirert kode i ledige stunder. GE 645-maskinen ble demontert og transportert vekk, slik at disse programmererne måtte tuske til seg maskinvare fra en naboavdeling – en DEC PDP-7. På denne startet de med blanke ark, men med masser av erfaring og ideer fra Multics-prosjektet, og en klar formening om at de skulle klare å lage noe bedre enn Multics, bare de fikk starte på ny. Teamet besto etter hvert av it-berømtheter som Dennis Ritchie, Ken Thompson og Brian Kernighan.

I september 1969 hadde teamet lagd et operativsystem som fungerte med tidsdeling og et filsystem – og som ikke var Multics. Det opprinnelige navnet var Unics, som senere ble skrevet som Unix.

Spoler vi fort framover i tid, så kan vi studere slektskapet mellom mange kjente operativsystemer. Unix er direkte forgjenger for de aller fleste, med unntak av Microsoft Windows. Det er likevel grunn til å si at også Windows inneholder ideer og løsninger som kan spores tilbake til Unix. Og følger vi de litt kronglete veiene i slektstrærne, så ser vi at selv Android og Ios, som vi i dag bruker på mobiltelefonene våre, er direkte etterkommere av arbeidet som Bell-programmererne la ned sommeren 1969.

Det er få som har hatt like stor innvirkning på historien som disse programmererne. Vi hever vårt glass i hilsen og respekt for det banebrytende arbeidet disse folkene gjorde, og tenker innerst inne at det var dette låta egentlig burde handlet om.

Robotkirurg mot blodpropp i hjernen

Roboter er nyttige greier. Vi kan ha store maskiner som klarer tyngre løft enn det vi klarer, vi kan ha raske roboter som tar oss med raskere enn det vi selv klarer å flytte oss (også kjent som passasjerfly på autopilot), og vi kan ha roboter som klarer fysiske omgivelser der vi selv hadde omkommet på svært kort tid.

Og så kan vi ha roboter som er små nok, og utformet slik at de kommer til der det er helt umulig for oss å gå. Som for eksempel inni blodkarene vi har inni hodet. Akkurat det har ingeniører ved anerkjente MIT lagd, melder universitets nyhetsside.

Løsningen er en tynn trådaktig robot som styres ved hjelp av magnetisme. Den kan ta seg fram i den veritable labyrinten som vaskulærsystemet i hjernen er. Der kan den fjerne blokkeringer i form av blodpropper og bistå ved behandling av aneurismer. Det er godt nytt for de med risiko for hjerneslag og andre alvorlige sykdommer.

Roboten er i og for seg ganske enkel og primitiv. Ingeniørene har brukt en legering som heter «nitinol», en kombinasjon av nikkel og titan, som er bøybar, men som samtidig retter seg ut til opprinnelig form etter bøyingen. Tråden av nitinol er deretter belagt med magnetisk materiale, slik at den blir styrbar med eksterne magneter. Til slutt er tråden dekket med hydrogel, et stoff som ikke påvirker magnetismen, men som gjør den helt friksjonsfri, slik at tråden ikke skader vevet den passerer langs.

Resultatet er en fjernstyrbar sonde som kan styres fram til behandlingsstedet ved hjelp av magnetisme, og som er fleksibel og glatt nok til å klare alle skarpe svinger uten å kjøre seg fast. «Denne forskningen viser potensial til å overkomme utfordringene og muliggjøre kirurgiske prosedyrer i hjernen uten å måtte gå via et åpent inngrep», sier en av forskerne.

Ganske kult med innovative anvendelser av kjente materialer, synes vi.

Ett skritt nærmere stjernene

Internettmilliardæren Elon Musk virker av og til som om han er klin gæren, men han får også til imponerende mye. En av de mer høytflyvende visjonene til denne multi-innovatøren er at menneskeheten må bygge en koloni på Mars. Det er grunnlaget for at han etablerte selskapet Spacex i 2002. Forretningsmodellen for selskapet er å konkurrere på kommersielle vilkår om oppdrag i rommet, og Spacex har forlengst lyktes med å levere forsyninger til den internasjonale romstasjonen ISS og utplassering av satellitter for alskens formål. Men den bakenforliggende tanken er at aktiviteten til Spacex skal føre til en koloni på Mars innen 2040.

Som en del av denne prosessen jobber selskapet med å utvikle et rakettsystem som skal klare å transportere mennesker og nødvendige forsyninger til den røde planeten. Raketten har fått det passende navnet «Starship».

I dette prosjektet har Spacex lagd en testrakett for å prøve ut komponentene som senere skal bygges inn i Starship. Testraketten heter «Starhopper», og den ble påbegynt i tidlig desember i fjor. Byggingen foregikk utendørs ved selskapets anlegg i Texas, og mange trodde at det var et vanntårn som var under oppføring. Det var det ikke, det var Starhopper, med sin ni meters diameter og halefinner som fungerer som landingsunderstell. Opprinnelig var Starhopper 39 meter høy da den sto ferdig sist januar, men etter at den blåste over ende under et uvær, og ødela nesen, er den idag mye kortere. Det er ikke urettferdig å kalle Starhopper for en stuttjukk rakett.

Nå nylig har Spacex prøveflydd Starhopper. Den 27. august fløy den opp til omlag 150 meters høyde før den landet igjen. På videoen som Spacex har lagt ut fra prøveturen ser vi raketten balansere helt fint, og den lander fullstendig kontrollert. Dette er imponerende teknologi:

Nå er det like før vi begynner å tro på Elon Musks visjoner, og at vi virkelig kommer til å oppleve en menneskelig koloni på Mars i vår levetid. Det er en oppløftende tanke å ta med seg ut i helgen.