Verdens største 3D-printer

Verdens største 3D-printer

3D-utskrift av ting er både kult og nyttig. Denne teknologien har i lang tid vært spådd til å bli både «det neste store», «et paradigmeskifte», og «en revolusjon i hvordan vi bruker og reparerer ting» og så videre. Nå har ikke det store paradigmeskiftet, der vi går på 3D-printbutikken på hjørnet med den knekte plastdelen til støvsugeren for å få lagd en ny, i stedet for å kjøpe helt ny støvsuger, ankommet riktig ennå.

Likevel, det skal samtidig sies at å tegne små plastbiter man har bruk for i ett eller annet prosjekt i bil, båt eller andre ting der installasjonen skal spesialtilpasses, er nyttig – det har vi prøvd selv. Vi tegnet delene i en gratisutgave av 3D-pakken Sketchup, sendte filene via printtjenesten 3D Hubs, til en som har en 3D-printer i nærområdet. Dagen etter kunne vi hente de fysiske delene i hard plast etter å ha betalt partre hundrelapper for oppdraget. Utrolig praktisk.

Selv om dette er mulig å gjøre allerede nå, er det altså likevel ingen grunn til å erklære at den store 3D-printrevolusjonen der vi lager tingene våre selv i stedet for å kjøpe dem i dyre dommer på butikker, for å være i gang. Kanskje det aldri kommer til å skje.

Det som skjer, er at 3D-printteknologi sniker seg stille inn i en lang rekke spesialområder. Vi vet at entreprenører kan skrive ut spesialdeler av solide materialer til konstruksjoner, og at designprototyper 3D-printes over en lav sko i en rekke bransjer. Det foregår også en stille revolusjon innen helse, der 3D-printing har funnet mange nyttige anvendelser:

Plan- og bygningsetaten i Oslo har en stilig 3D-modell av Oslo sentrum de har 3D-printet selv utstilt i resepsjonen sin. Den brukes til å visualisere planer for byen, men den er åpen for alle interesserte å dra innom og titte på (treg start, men det kommer seg etter hvert):

Og så kan man bygge hus med 3D-printere. Da blir «utskriftsmediet» betong i stedet for nylon eller andre plastmaterialer, men ut over det er prosessen mye det samme. Dimensjonene er imidlertid noe større enn det 3D-printere flest har å tilby – en vanlig 3D-printer for privat bruk klarer etpar titalls centimeter i hver akse som maksimal størrelse på utskriften. Det holder ikke om man har tenkt å bygge hus som mennesker skal bo i med denne teknologien.

3D-printere for denne oppgaven lages av blant andre det danske selskapet Cobod. Nylig meldte nettsiden Construction Week Online at Cobod skal i slutten av mai levere det som blir verdens største 3D-printer til et entreprenørselskap i Saudi Arabia. Cobods modulære 3D-printer Bod 2 kan settes sammen i forskjellige konfigurasjoner, og utgaven som skal til Saudi Arabia kan skrive ut bygninger på formidable 12 x 27 x 9 meter. Eller så kan den lage tre-etasjes bygningsmoduler der hver etasje holder 300 kvadratmeter.

Hva denne konfigurasjonen koster sier artikkelen lite om, men på Cobods hjemmesider opplyser de at en modell som klarer 9,5 x 19,8 x 6,6 meter, koster 416.000 euro. Det er egentlig ikke så ille, med tanke på hvordan boligprisene har utviklet seg de siste tjue årene.

Engangsdrone for godstransport

Vi har i lang tid hørt mange forskjellige planer der droner skal brukes til transport av forskjellige ting. Nettbutikken Amazon var kanskje en av de første som begynte å tenke høyt om droneleverte varer fra nettbutikken sin, uten at det foreløpig har blitt en gjennomførbar metode. Andre har allerede begynt å utvikle dronebasert levering inne på store sykehusområder, der for eksempel blodprøver må fysisk leveres til laboratoriet for analyse.

Men det finnes andre transportbehov der ute. Nettsiden Engadget rapporterer om en droneløsning som er under utvikling for de amerikanske militære styrkene. Selskapet Logistic Gliders har lagd et autonomt glidefly som kan transportere forsyninger ut til soldater i felt. Disse flyene er ment å brukes bare en gang, og er lagd av billig kryssfiner. I produksjon antydes det at stykkprisen kan bli bare noen få hundre dollar, inklusive elektronikken som styrer flyet. Dette er svært rimelig, sammenlignet med dagens fallskjermbaserte løsninger.

Selskapet har lagd to forskjellige utgaver av flyet, modellen LG-1K som kan ta med seg 317 kilo med gods, og modellen LG-2K, som har makslast på 816 kilo. Rekkevidden er oppgitt til 112 kilometer (70 miles).

Haken er at dronene er ment å settes ut fra fly eller helikoptre, dermed er rekkevidden en funksjon av høyden den starter fra. Derfra flyr de enten autonomt eller under radiokontroll i rundt 200 kilometer i timen til destinasjonen sin, før de enten lander på buken eller bruker en enkel fallskjerm for siste nedstigning, om det er skog eller byområder som er målet. Dronene er designet med en foldbar vinge, slik at de passer i en rekke av transportflyene som er i bruk. Dermed kan større fly ta med seg mer enn en drone på en tur.

Selv om disse flyene er utviklet på kontrakt med de amerikanske militærmyndighetene, så kan de brukes til mer enn bare å sende inn mer mat og ammunisjon til bakkestyrker i strid. Det er lett å se for seg humanitære aksjoner der det ikke er mulig å lande med helikoptre med forsyninger, fordi det av forskjellige grunner er for farlig. Eller at glideflyene krysser stengte landegrenser med forsyninger til folk.

Tre ganger batterikapasiteten med alger

Det forskes intenst og i hele verden på batterier for tiden. Det er forsåvidt ikke så rart, gitt tiden vi lever i. De fleste av oss har masser av ting som bruker batterier, og levetiden før det trenges opplading er et stort poeng for mange av oss. Nå er det naturligvis ikke livskritisk at Apple Watchen knapt klarer et døgn før den må lades igjen, men når vi tenker på elektriske biler, båter og andre mer viktige ting, så er bedre batterikapasitet et stort poeng.

Dette forskes det på her til lands også, melder Gemini.no, nyhetstjenesten til NTNU og Sintef. Der kan vi lese at ved Institutt for materialteknologi på NTNU jobbes det med en litt mer utradisjonell tilnærming. Forskerne der har erstattet grafittanoden i vanlige batterier med en anode av silisiumoksid som er utvunnet av skallet til alger, med svært godt resultat. De har lagd små knappebatterier selv med disse anodene i laben, og der har de oppnådd tre ganger så god kapasitet som vanlige batterier med grafittanoder.

Det som er litt snodig er at forskerne forteller at de har forsøkt med silisiumoksid fra andre kilder, men det fungerer ikke like godt som algematerialet. Grunnen til at det er slik, vet de ikke ennå, men det må ha noe med oppbygningen av algeskallene på atomnivå å gjøre.

Det tenker vi at de kommer til å finne ut av, og det er jo en ganske stilig tanke at kanskje kommer neste generasjon av oppladbare batterier med langt bedre kapasitet med basisteknologi utviklet i Norge. Kanskje det holder med å lade opp klokka en gang i uka om noen år? Det hadde ikke gjort noe.

Les mer om den grønne industrimuligheten basert på dette hos Gemini.no.