Wi-Fi i stedet for batterier

Bedre seint enn ikke i det hele tatt, er er ukas fredagstech, for anledningen på en lørdag!

Wi-Fi-bølger som kraftkilde

I takt med at verden lager stadig mer elektronikk som vi bruker, har på oss, plasserer omkring oss eller bygger inn i ting som før ikke hadde innebygd elektronikk, kommer det stadig tilbakevendende spørsmålet: Hva med elektrisiteten tingene trenger? Det er lenge siden dingser fikk strømmen de trenger over de samme tynne små ledningene som dataene transporteres over, men i de fleste tilfellene er batterier en langt mer praktisk løsning, selv om batteriene krever opplading.

Det foregår intens forskning over hele verden på bedre batterier, også her i Norge. Foreløpig har vi imidlertid ikke sett Det Store Gjennombruddet for helt ny og dramatisk bedre batteriteknologi, selv om det finnes flere lovende tilnærminger. Kanskje løsningen er å tenke helt annerledes.

Det har et stort team av forskere, anført av kloke hoder fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) gjort. I stedet for å lete etter bedre batterier, har de vist at det går an å produsere strøm fra radiobølger på stedet. Forskerne har utviklet det de kaller for en «rectenna», som er en elektronisk komponent som genererer likestrøm av mottatte radiobølger, i dette tilfellet fra en Wi-Fi-sender.

For å få til dette har de lagd rectennaen i et rimelig eksotisk materiale, molybden disulfid. Dette er et såkalt «2D-materiale», som i dette tilfellet er bare tre atomer tykt. Det mest kjente 2D-materialet er vidunderstoffet grafen.

Alle radiobølger inneholder energi, og Wi-Fi-signalene forskerne brukte på rectennaen sin holdt sånn cirka 150 milliwatt. Ut av dette klarte de å hente ut 40 milliwatt , noe som ikke høres ut som veldig mye, men som ifølge forskerne er tilstrekkelig til å få en lysdiode til å lyse, eller drive en elektronisk krets.

Bruken av dette kan omfatte fleksibel og bærbar elektronikk, medisinsk utstyr og sensorene som brukes i Tingens internett (IoT – Internet of Things). Det kan også brukes i implantater, eller piller med sensorer som pasienten svelger for å måle ting som foregår inni oss.

Siden selve materialet er så tynt, så kan man også tenke seg å dekke vegger og tak på hus, som dermed produserer sin egen strøm. Om de klarer å bruke andre frekvenser enn Wi-Fi, så er det jo lett å tenke seg hustak som høster strøm fra radio- og tv-signaler som kringkastes rundt oss hele tiden. På senderen på Tryvann over Oslo finnes det fem tv-sendere som hver sender med snaue 34 kilowatt, i tillegg til etpar DAB-sendere som til sammen sender med omtrent den samme effekten. Vi bare nevner det.

Digre disker krasjer mindre

Alle som har eid en bil, båt eller en annen teknisk innretning som involverer bevegelige deler, har antakelig erfart det samme som undertegnede: Alt som går rundt vil til slutt slites ut og gå i stykker. Det gjelder også harddisker, særlig om de har fått ekstra juling av et fall, men også uskadde disker vil til slutt havarere. Men det er forskjeller på harddisker, både når det kommer til størrelse, alder, merke og hva de er bygd for å brukes til – og hvor mange driftstimer de tåler før de begynner å feile.

Selskapet Backblaze har spesialisert seg på backup og lagring i «skyen», som i deres tilfelle er datasenteret de driver. Der bruker de store mengder av harddisker som er bygd for forbrukermarkedet i stedet for «proff-disker» som er lagd for å stå i døgnkontinuerlig drift. Den 31. desember 2018 hadde de ikke færre enn 106.919 harddisker som sto og snurret.

Det som er spesielt med akkurat dette selskapet, er at de fører grundig statistikk over stabiliteten til diskene de har i systemene sine, og siden 2014 har selskapet publisert resultatene. Nå har Backblaze lagt ut tallene for 2018, og det finnes overraskelser i tallmaterialet.

Den samlete årlige feilraten har falt brått i forhold til tidligere år, i takt med at Backblaze har oppgradert sine mindre harddisker til harddisker med mye større kapasitet. Det er ikke en sammenheng som man automatisk hadde regnet med. Selskapet opplyser i rapporten at i løpet av 2018 har alle 2, 3 og 4 terabytes (TB) harddisker blitt skiftet ut med disker på 8, 10, 12 og 14 TB. Samtidig har årlig gjennomsnittlig feilrate på diskene falt til 1,25 prosent, ned fra 1,77 prosent i 2017 og 1,95 prosent i 2016. Blant de største diskene imponerer Seagates 10 TB-modell, som har bare 0,33 prosent i feilrate i 2018.

Før noen nå kaster seg i sinne over telefaxen (vet du ikke hva det er, slå det opp) for å kjefte oss opp for å bruke denne statistikken til noe som helst, så er vi klar over at den har sine svakheter. Den kan ikke brukes direkte som en kjøpeguide, fordi Backblaze bruker diskene på en annen måte enn det de er bygd for, som ikke minner om hvordan de vil ha det der de er tiltenkt å være. Backblaze designer og bygger selv kabinettene som diskene står i, for å redusere vibrasjoner og støy. Kanskje dette også påvirker levetiden til diskene.

I tillegg vet vi at harddisker kan ha forskjellig kvalitet i forskjellige produksjonsrunder, selv om det er samme merke og modell. Listen over mulige innvendinger er lengre enn dette. Grunnen til at Backblaze-statistikken kan aksepteres, er at dette er data som viser trender og tendenser fra den virkelige verden, som harddiskfabrikantene ikke er villige til å oppgi.

Og apropos at harddisker ikke liker eksterne vibrasjoner, viser denne videoen klart og tydelig. De liker ikke at noen brøler til dem, engang:

Farvel, skolisser

Av en eller annen grunn har selvsnørende sko blitt en greie. For ikke veldig lenge fikk skogiganten Nike mye oppmerksomhet for sine Hyperadapt-sko, med innebygd motor i sålen som strammer skoen rundt foten når den kjenner at hælen er på plass mot sålen innvendig. Med det snappy akronymet E.A.R.L. – «Electric Adaptable Reaction Lacing» skal vidunderet markedsføres mot alle som har aversjoner mot å skyte skolissene selv.

Nå nylig har en annen kjempe innen sports- og fritidssko kastet seg på galoppen. Tyske Puma har nå lansert sine Puma Fi smartsko, selv om disse skoene ikke kommer på markedet før om et år, melder nettsiden Engadget. Disse skoene har motoren på tunga oppå vristen, mens batteriet er plassert inni sålen. Og så kan de kontrolleres med en app. Jepp, en hel app der du kan stramme eller slakke snøringen med et enkelt sveip med fingeren på skjermen.

Vi husker vagt slitet med å lære seg å knyte en fin sløyfe som ikke går opp av seg selv som barn. Vi fikk det jo til, og i dag tror vi at det strengt tatt går raskere å lage en sløyfe, enn å ta fram mobilen, åpne appen, og så justere strammingen på skoene. Dessuten er ikke dagens barn helt teite heller, de klarer jo å knyte skoa sjæl. Man har jo borrelås.