- Jeg ville bare programmere

Leder og grunnlegger av GNU og Free Software Foundation, Richard M. Stallman, er på norgesbesøk i forbindelse med friprogforumet Go Open. Computerworld var så heldig å få å ta en prat med friprog-legenden etter et foredrag i regi av Norwegian Unix User Group (NUUG) ved Høgskolen i Oslo og Akershus fredag 1. mars.

Stallman er en av de viktigste personlighetene i datahistorien, og står bak en rekke essensielle gratis og frie verktøy som blant annet c-kompilatoren gcc, debuggeren gdb og ikke minst editoren Emacs - Stallmans hjertebarn.

- Hvordan ble du først interessert i programmering?

Så snart jeg hørte om datamaskiner ble jeg fascinert av mulighetene. Det var vel da jeg var rundt syv år gammel, i 1960. En tid senere, da jeg var på sommerleir, var det noen av leirlederne som hadde tilgang til programmeringsmanualer. Jeg leste manualene, og begynte å skrive programmer med blyant og papir. Jeg hadde jo ikke tilgang til datamaskiner jeg kunne kjøre programmene på. Men det var ikke så farlig, for det var ikke egentlig noe jeg faktisk ønsket å gjøre med disse programmene. Jeg ville bare programmere.

- Du ville bare utvikle og skape noe?

Ja, det var selve ideen om programmering som fasinerte meg, det spilte ingen rolle hva jeg programmerte eller hva programmet gjorde bare så lenge det var et program. Generelt var jo det jeg utviklet forskjellige ting jeg selv ville bruke som programmerer, for det var det jeg synes var interessant.

Så om det var noe du ville bruke for å programmere, så fikk jeg ideer om hvordan det kunne gjøres på en bedre måte. Andre ting hadde jeg ingen interesse for å bruke, så jeg hadde heller ingen ideer om det.

- Du utviklet verktøy for å lage verktøy?

På en måte, ja, men det var jo egentlig verktøy for å lage hva som helst.

Ellers har jeg jo alltid hatt en tilbøyelighet for hacking, som forresten betyr "leken utforsking". Jeg setter også stor pris på andres lekende utforsking, og er også svært stolt av min egen tilbøylighet på det området.

I det første året på universitetet, vandret jeg rundt i Cambridge, Massachusetts, på leting etter datamaskiner. Når jeg fant noen, spurte jeg operatørene om de hadde noen manualer jeg kunne få, slik at jeg kunne lære om datamaskinene deres. Det var under disse turene jeg til slutt havnet på MIT (Massachusett Institute of Technology) sin Artificial Intelligence-lab (AI-laben).

Der fikk jeg sommerjobb, og det viste seg at AI-laben var det perfekte stedet for hackere. Hovedsaklig fordi det ikke var noen bestyrere som sa hvordan ting skulle gjøres.

- Det var et ganske åpent og fritt miljø der?

Ja, og systemet de brukte var utviklet av hackerne selv. En gruppe av disse hackerne var hadde ansvaret for systemet, og jeg ble ansatt i den gruppen. Jeg var jo ikke der da de først utviklet systemet, men jeg var med på å forbedre systemet over mange, mange år. Og jeg elsket det.

- Begynte du med PDP-1 maskinen?

Vi hacket på en PDP-10, en maskin med 36-bits wordspace og omtrent 1 Mb minne. Det var jo veldig mye for en datamaskin i 1971. Det var et time-share system, og en fire-fem personer kunne faktisk bruke maskinen samtidig, og få forholdsvis god responstid. Var det 10 personer som brukte maskinen samtidig, kunne den bli fryktelig treg. Selvsagt ikke med ti personer som skrev kode, men når programmene skulle kjøres kunne det gå litt tregt.

Dette var altså ITS-systemet (Incompatible Timesharing System).

Og jeg elsket hackerånden på stedet, som var rett og slett at det ikke er noen som sier hva du skal gjøre, men du skal gjøre gode ting, ikke slemme.

Jeg elsket også at det ikke var noe sikkerhet som kom i veien hele tiden. Hackerne som først utviklet systemet, følte at sikkerhet bare ville være en måte for administrasjonen å kontrollere dem på. De hadde ikke lyst til å bli overkjørt av administrasjonen, så de utelot sikkerhet.

Hackerne regnet med at administrasjonen ikke var smarte nok til å implementere sikkerhet og tvinge det på dem. Så vi hadde et system uten sikkerhet, og det fungerte helt fint.

Selvsagt hendte det at noen gjorde noe dumt og oppførte seg som en dust, men vi klarte å håndtere det når det skjedde en gang nå og da. Resultatet var at vi lærte folk å ikke være duster.

Istedet for å si at "du er en inntrenger, og vi skal ta deg og kaste deg i fengsel", så sa vi at "det er fint at du kommer og sjekker ut systemet vårt, bare vær grei når du gjør det". Det lærte folk å være greie, for her kunne man bli akseptert som en del av miljøet.

- Det høres veldig fint ut.

Ja, og det var jo også en av årsakene til at jeg startet Free Software Foundation, for å prøve å få tilbake en del av det miljøet, for det døde jo i 1982. Du kan lese om det i det siste kapittelet i boken Hackers av Steven Levy. Det er en trist historie.

- I boken Hackers skriver Levy også litt om innføringen av sikkerhet i form av passord i AI-laben, noe du protesterte mot?

Ja, jeg sloss mot passord. Da jeg først kom dit, var det jo ingen passord. Hackerne som var der ville jo ikke ha passord, men de ble presset utenfra for å innføre det. Til slutt gav de etter. Men frem til jeg sluttet der, i januar i 1984, var sikkerheten rett og slett en vits. Selv lang tid etter, fortsatte jeg å bruke "rms" som passord - det samme som brukernavnet mitt.

Tusenvis av mennesker visste de kunne logge inn på maskinen med brukernavnet "rms" og passordet "rms" for å bruke den. Noen ganger gjorde de noe slemt, men jeg la inn en melding som sa "du må gjerne logge på som meg, men vær grei mot de andre brukerne". De så meldingen, og innså at de ikke brøt noen regler ved å logge på som meg, og at jeg lot dem gjøre det for å være grei mot dem. Så for det meste var disse folkene greie mot de andre brukerne.

Det fungerte fint helt inn på 90-tallet.

- Hva var det som skjedde?

På det tidspunktet var det ikke mange nok av oss som brukte maskinen for å klare å håndtere når noen gjorde noe ugang, eller for å fortsette det gode miljøet. Til slutt var den eneste muligheten å implementere sikkerhet.

Det var hjerteskjærende for meg. Jeg tror det var i 1998. På det tidspunktet hadde FSF bare noen få i staben, og det var umulig for oss å følge med på alt.

- Holdt FSF til i Tech Square på det tidspunktet?

Vi holdt aldri offisielt til der, FSF hadde et kontor hvor vi hadde datamaskiner, solgte bøker og den slags. Men på 90-tallet jobbet FSF-utviklerne i AI-laben. Siden da har vi egentlig ikke hatt noen programmerere i staben. Vi begynte å fokusere på andre ting enn programmering.

Jeg kom nemlig frem til at FSF ikke trengte programmerere, det var mange nok av dem som utviklet fri programvare. Det var viktigere å bruke pengene våre på andre ting.

- Ting som politikk og frihet?

Ja, nettopp. Nå driver vi med andre ting på samme måte som andre organisasjoner, og vi kjemper for brukerfrihet og mot ting som angriper friheten som de som gjør det vanskelig å bruke fri programvare.

Vi bruker riktignok ikke mye tid på å snakke stygt om ufri programvare bare fordi det ikke er fritt.

- Men finner du fortsatt tid til å programmere?

Jeg driver ikke med programmering om dagen, men så er det jo like før jeg fyller 60 og jeg tror ikke jeg ville være så flink til det lenger. Da er det bedre å overlate det til de yngre utviklerne. Men jeg holder jo på med andre typer hacking.

- Har du noen råd til unge hackere?

Ikke egentlig, for har du tendens til å drive med lekende utforsking, så kommer du til å drive med det uansett. Men det er jo ett råd jag kan gi: tenk på hvordan hackene dine påvirker verden, og være sikker på at du ikke skader noen. For å skade folk er slemt.

Og ikke minst, dersom det du hacker handler om å skape nyttige ting, vær sikker på at du respekterer andres frihet.

- Mange unge programmerere har begynt å lage programmer for smartenheter som for eksempel kjører IOS. Hva tenker du om det?

Det er helt bortkastet, og de burde ikke bruke dem. Det er skikkelig dumt. Det er virkelig synd at de har blitt ledet på villspor, og kaste bort energien på noe som er fundementalt galt og urettferdig.

Jeg håper jo at de lærer, og klarer å rette den energien mot å skape noe som kan brukes i et fritt samfunn. For det de gjør nå, vil aldri være til nytte i et fritt samfunn. Alt de gjør nå er å dekorere fengselscellen sin. De bør bryte ut av fengselet.

- Mange av dem drømmer jo om å selge programmet i for eksempel Apple App Store.

Det er skikkelig dumt. App Store tillater ikke engang fri programvare. Disse programmererne har virkelig blitt villedet fra friheten av et urettferdig system. Hvis du vil være fri, må du rømme fra IOS.

Android er ikke like ille, men det er ingen smartmobil-plattform som er fri nok.

- Tusen takk for praten.

Happy hacking.