Blir det Linux i år?

Den første datamaskinen jeg eide selv var en Commodore 64, den gode gamle «brødboksen» som jeg fikk i julegave da jeg var rundt 12 år. I første omgang var det dataspill som fristet, men det tok ikke lang tid før spill og joystick i stor grad ble byttet ut med Basic, assembler, blyant og rutepapir. Det var nemlig mye morsomere å kode, programmere og skape egne spill og demo-er enn det var å bare spille.

Da jeg fikk min første pc, en selvbygget IBM-klone, ble jeg snart litt skuffet. På C64-en hadde jeg blitt vant med å enkelt kunne utforske maskinen og programmere egne saker og ting. Det var litt anderledes i MS-DOS. Riktignok fulge det med en versjon av Basic, men den var egentlig ikke mye å skryte av. Jeg var mye bedre vant, og kunne i min villeste fantasi ikke forstå at dette operativsystemet (alternativt med en heslig Windows 3.0 på toppen) skulle være «the next big thing». Assembler var det heller ikke lett å få tak i - det fantes ingen gratis-assembler som jeg visste om, og demo- og swapper-miljøet jeg kjente så godt fra 8-bits verdenen var så godt som ikke-eksisterende. Pc-en, som liksom skulle være profesjonell, skuffet.

Jeg har siden aldri helt vokst fra tanken om at DOS og Windows er svært begrenset når det gjaldt utvikling og utforskning, og har alltid kikket på alternativer jeg har kommet over, inkludert BeOS og OS/2 Warp. Det var ikke før jeg oppdaget GNU/Linux, en gang på 90-tallet jeg fant et system som kunne tilfredsstille ønsket om å kode.

Men selvsagt var det noen skår i gleden. Linux kunne ikke brukes til noe særlig annet enn nettopp å programmere. Maskinvarestøtten for ting som lydkort og grafikk var dårlig. Skikkelig dårlig. Og det kunne være mye arbeid bare for å få desktop-en til å fungere skikkelig. Etter en stund var det ikke lenger spennende å rote rundt i konfigurasjonsfiler for å få X eller printeren til å fungere - det var bare slitsomt, og tok opp tid jeg heller ville bruke til andre ting.

Selv om jeg siden har brukt Linux jevnlig både hjemme og på jobb, er det ikke egentlig så fryktelig lenge siden Linux ble et reelt alternativ til Windows eller OS X på desktop. Mens noen distribusjoner, som Mandrake, SuSE, Red Hat til en viss grad greide å tilby et alternativ som fungerte bra for vanlige brukere, var det mange av oss som så seg nødt til å beholde en Windows-partisjon for dataspill, jobb og enkelte programmer som ikke hadde noe godt friprog-alternativ på Linux.

Det største problemet med Linux i daglig bruk ligger nettopp her - i brukerland. Etter hvert som jeg gikk fra skole og utdanning til it-, kontor og prosjektjobbing ble det slitsomt å bruke Linux for alt. Mangel på støtte fra erke-rival Microsoft på programvaresiden (som jeg mener er de facto en nødvendighet i arbeidslivet), og offisielt-støttede drivere fra så og si samtlige markinvareprodusenter gjorde at operativsystemet sjeldent var egnet til annet enn utvikling og veldig lette oppgaver som surfing, epost og chat.

Aller mest må jeg innrømme at jeg savnet spill. Av flere årsaker var det ikke mange som lanserte spill for den åpne plattformen. Igjen viktigst av alt, mangel på solide og offisielle drivere. Noen selskaper prøvde seg (noen husker kanskje Loki Games), men markedet var for lite. Linux var en nisje. Og fortsatt var Linux for begrenset på desktop til at jeg var villig til å kaste Windows på dynga.

Men så skjedde det plutselig noe. Canonical utviklet en Linux-distribusjon som tok brukeropplevelsen på alvor, og Google (det mest geeky av alle selskaper) tok tak i Linux til bruk i sitt nye mobile operativsystem, Android. Til og med Steve Jobs var en stund på banen og ville bruke Linux-kjernen i OSX.

Til tross for nye aktører, høyt fokus på brukeropplevelse både i Ubuntu (inkludert derativer som Linux Mint) og nå svært populære Android var de øvrige store selskapene fortsatt tilbakeholdne med å bruke tid og ressurser brukeropplevelsen på Linux. Nvidia er ett godt eksempel på et selskap som har forsøkt seg på Linux-støtte, med varierende hell - mye på grunn av det som oppfattes som et lite marked.

Det kan endre seg nå. Valve, selskapet som står bak den viktigste og diskutabelt mest suksessrike aktøren i digital distribusjon av spill og programvare på internett har lagt hele sin tyngde bak en storsatsning på Linux i form av en egen og åpen datamaskin, Steambox og medfølgende Linux-distribusjon SteamOS.

Det er vanskelig å overdrive viktigheten av Valves SteamOS-satsning. Når det største aktøren satser, er resten av bransjen nødt til å sette seg skolerett og følge med. Det store håpet er at Valve skal klare det ingen andre har klart, nemlig å oppfordre bransjen til å satse på og utvikle for Linux. I kjøpevannet av Valves nylige SteamOS Beta-lansering har både ledende indie-aktører som Majong, selskapet bak det sinnsykt populære spillet «Minecraft» og veletablerte AAA-selskaper som Dice og The Creative Assembly, selskapene bak henholdsvis Battlefield-serien og Total War-serien, kastet seg utpå og uttalt at de planlegger å utvikle sine spill med støtte for Valves Linux-baserte SteamOS.

Med støtte fra AAA-selskaper er det nemlig forventet at også andre vil legge merke til og forhåpentligvis utvide sin støtte for det åpne operativsystemet. Sannsynligvis vil det føre til bedre og mer solide drivere, høyere fokus på brukeropplevelse og generell oppmerksomhet og støtte.

Håpet er at resultatet henter Linux frem fra desktop-glemselen, og at satsningen skal føre til det ingen andre har klart hittil, nemlig å skape et nytt miljø preget av solide tjenester, en solid brukeropplevelse og et system som er godt nok til at det endelig blir mulig å få en helhetlig opplevelse i ett og samme operativsystem.

Slik det var på brødboksen.