20:30, 24/7, 365?

Jeg har alltid regnet meg som heldig fordi barndommen min ikke ble påvirket av moderne teknologi. Jeg lekte ute, kompisene mine hadde “sverd” (pinner) og vi løp gjennom skogen som hemmelige vesener og fant skjulte perler. Helt sant er det ikke - jeg fikk mobiltelefon (murstein) da jeg var 10, og egen data da jeg var 14 år. Sammenlignet med dagens barn er det dog ganske lite.

Likevel er skjermen overalt. Jeg sitter foran pc-en på jobb, jeg sitter foran tv-en hjemme, og jeg scroller meg gjennom flere timer med sosiale medier. Iblant spiller jeg, enten på PC, PS4 eller Switch. Det er sjeldent jeg bare “er”. Jeg husker jo en tid der jeg gjorde det, men det begynner å bli lenge siden.

Jeg er lei. Hele sommeren har jeg slitt med å løsrive meg fra skjermen. Så til slutt får jeg med meg min enda mer skjermavhengige samboer på at vi skal skru av alle skjermene i hjemmet til klokken 20:30 hver dag (med unntak for fotball eller andre “live” ting som går på tv, men da skal uansett mobilene vekk). Vi skal ha tid til hobby, eller rydding, eller generell tilstedeværelse. Dette er hvordan det gikk.

Den første uken

Første dagen går jeg litt over tiden, 7 minutter for å være eksakt. Det er litt vanskelig å rive seg løs. Jeg har sett på TV istedenfor mobilen og jeg føler jeg går glipp av noe. Men jeg skrur av. Og da blir jeg altså så trøtt. Etter litt frisk luft og et forsøk på yoga går jeg og legger meg og hører litt på lydbok for å slappe av. Det tar lang tid å sovne, og kl. 2:30 bråvåkner jeg. Den siste gangen jeg ser på klokka før jeg sovner igjen står det 5:30. Og så forsover jeg meg til jobb.

Dag nummer to er jeg mer forberedt på å gi opp skjermen. I dag er jeg enda mer trøtt. Jeg vet at hvis jeg legger meg før 21 så våkner jeg som i går. Jeg holder ut til rundt 21:15 - jeg rydder litt på kjøkkenet, går en tur ut på balkongen, vasker fjeset og pusser tenner. Jeg hører lenge på lydbok. Kroppen er sliten, men hodet skrur ikke av.

Begge disse dagene har jeg til felles at jeg våkner trøtt og desorientert, og jeg sover gjennom flere alarmer. Det er uvant for meg.

Dag tre er jeg nesten litt lei av mobilen lenge før tiden. Jeg kjenner ikke den samme trangen til å “gjøre meg ferdig” eller “få med meg alt”. Jeg sjekker egentlig kun sporadisk mobilen i den siste timen. Og så er den borte. Jeg leser endelig i en bok jeg sett på med skamfulle blikk i flere måneder. Jeg er litt mindre utslitt enn dagen før og legger meg rundt kl.22. Jeg sover hele natten.

Dag fire skjer det ingenting spesielt. Jeg er klar for å legge fra meg mobilen til kl.20:30, og er ikke lenger like dautrøtt når den forsvinner. Jeg leser igjen i boka mi.

På fredagen er det heller ikke noe problem å legge vekk skjermen. Som resultat våkner jeg av meg selv kl. 8 lørdag morgen og får en bra dag. Men på kvelden går jeg på en liten smell.

Det er spennende på tv-en. Jeg spør samboer om vi kan gå litt over tiden for å rekke bare èn episode til - og blir overtalt til at vi kan ha fri på lørdagen vel? I retrospekt vet jeg ikke hvor lurt det er. Men jeg gjør en avtale med meg selv om at jeg kan ha en time lenger skjerm på lørdagen, det er jo tross alt helg. Søndagen er jeg back on track.

Den andre uken

Her begynner jeg å få blandede resultater. På mandag går det bra, jeg bruker kun sporadisk mobilen og leser heller i boka jeg startet på i uke en. Vi baker brød, og jeg får meg en tur på balkongen og mediterer litt. Jeg er i seng til klokken 21:45, og jeg hører på lydbok i 15 minutter. Den skrur seg av og jeg sovner tvert.

Tirsdag ryker jeg på en smell fordi jeg hører et helikopter utenfor og dermed gir etter for å sjekke politiets twitter (det viser seg å være avfyrt skudd i området, men jeg blir ikke noe klokere på helikopterets atferd). Og vipps er jeg inne på eposten min også.

Onsdag og torsdag går meg forbi uten de store hendelsene, men jeg er i snitt mindre trøtt og jeg tror jeg sover bedre. På fredag skal jeg egentlig på utekino, men de har tekniske problemer og dermed drar jeg hjem. Jeg føler meg snytt: så jeg ser på TV til langt etter tiden min er ute. På lørdag glemmer jeg rett og slett at jeg HAR en skjermtid, så jeg sitter til over 22 med skjerm. På søndag er det veldig spennende på Sims, og siden samboeren min har sovnet og snorker på sofaen, sitter jeg i skjul 30 minutter ekstra.

Den tredje uken

Jeg vet ikke om det relaterer til mitt nye og bedre liv, men jeg sitter hos frisøren mandag, og så spør hen om hen skal hente mobilen til meg mens håret tørkes. «Det går bra», sier jeg, og sitter lange strekk helt alene i halvmørket akkompagnert av lavendel-lukt. Om det er positiv innflytelse fra prosjektet eller om jeg bare var ekstra selvpinende den dagen er vanskelig å si. Men det minsker skjermtiden min med over en time.

Og nå begynner det å skrante litt. Jeg er ikke like flink til å legge vekk mobilen denne uken, og jeg kjenner igjen at det kribler i scrollehånda. Og slik går det stadig: det frister å sitte med mobilen. Men sitter jeg mobilen, så merker jeg også andre dårlige vaner: jeg nedprioriterer søvn for å sitte oppe, jeg spiser mer godteri uten å tenke meg om.

Så har vi den positive siden: jeg har ikke “lov” til å bruke skjermen uansett, så jeg lager mat mens jeg “venter” på å legge meg (jeg elsker søvn, ok?). Det blir til matpakke for hele uka. Og i samme bane rydder jeg etter middag, jeg tar oppvask, jeg plukker opp sokker fra gulvet. Det blir bare LITT greiere rundt meg, og det viser seg at 10 minutter brukt på noe produktivt hver dag (ofte mer) faktisk gjør en ganske stor forskjell.

En slags kur?

Min samboer er ikke så sikker på at han vil ha det sånn her alltid, og vil ha en litt fleksibel tilnærming til det hele. Og det er nok der vi ender visa. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har fått klarere hud, sinn og mer energi til en kreativ og mentalt balansert hverdag, men det er jo aldri så enkelt.

Å legge vekk skjermen er ingen mirakelkur. Men det er en slags kur, og den leder til et liv der kjedsomhet på kvelden fører til produktive tidsfordriv istedenfor “jeg har sittet fire timer foran denne skjermen og jeg har ikke fått noe igjen for det”. Det er nok noe jeg vil strebe etter lenge etter eksperimentet er over. Og det er vel ikke så gærent, det?