Ikke helt patent

For å unngå at andre utnytter vår utvikling har det oppstått ulike former for vern. Mønsterbeskyttelse, opphavsrett og patent er alternative beskyttelsesmåter.

Den nye motebarnevognen Stokke Xplory trenger all den beskyttelse den kan få, for at Stokke skal få det til å lønne seg. Interessen er stor i New York, men det er ingen garanti for suksess. Noen kan komme til å lage en variant.

Beskyttelse for Xplory er selvsagt. Beskyttelse for en spesiell arbeidsmåte i et dataprogram er feil, for de færreste arbeidsmåter er unike, de er generelle. De har vært benyttet før, under andre forhold, like fra femtitallet.

Etter å ha brukt millioner av kroner på utvikling, er det et behov for å sikre at andre ikke stjeler resultatet og utnytter det til egen fordel. Underveis må man beskytte seg mot industrispionasje. Mot kopiering må man beskytte seg med patenter.

Patent er bra for en fysisk gjenstand. Mønsterbeskyttelse er bra for et varemerke. Opphavsrett er en bra beskyttelse mot noen som vil kopiere og gi det ut som sitt.

Men patenter bidrar ikke til utviklingen. De sementerer. De sørger for at en måte å gjøre noe på, fortsetter i mange år.

Et kjent eksempel er IBMs skrivemaskin med kulehode. Bokstavene var preget på hodet. Med et enkelt grep kunne hodet skiftes ut med et annet som ga andre tegn.

Etter 25 år løp patentet ut. Da trodde man at alle vil levere skrivemaskiner med kulehode, men det skjedde bare i mindre grad. De mekaniske skrivemaskiners tid var over.

Istedenfor kom skrivemaskiner med et elektronisk minne hvor feilskriving kunne rettes før utskriften kom på papiret. Disse maskinene brukte et skrivehjul. Hvorfor ikke skrivehjulet ble funnet opp mange år før, er underlig. Det virket som man stirret seg blind på teknologien.

IBM var verdens ledende leverandør av mekaniske datamaskiner. Derfor så ikke IBMs leder noe behov for digitale maskiner. Hans uttalelse for seksti år siden om et behov for fem maskiner er berømt.

Med Koreakrigen endret IBM oppfatning. Da gjaldt det å ta igjen det tapte. Det gjorde IBM ved å kjøpe patenter. Andre datamaskinprodusenter måtte betale lisens til IBM. Det var da IBM forsto verdien av patenter.

De siste førti år har IBM sørget for å patentere sin utvikling. For hvert år har det blitt flere. I 2003 fikk IBM 3.400 patenter. Nå er de fleste på programvare.

En rekke andre it-leverandører har forstått verdien. Hewlett-Packard og Hitachi fremholder også sine patenter. Microsoft har også forstått. Patenter kan beskytte mot uønsket kopiering.

Men før det kan søkes patent må det skje en utvikling som mer og mer krever forskning. Microsoft forstår at forskning er viktig for å opprettholde sin posisjon.

Å forholde seg til programvarepatenter er som å vandre i et minefelt, påpeker Richard Stallman, grunnleggeren av Free Software Foundation. Det får Microsoft føle. I øyeblikket kjemper de i retten om rettighetene til egen programvare.

FAT, File Allocation Table, er patentert, men virkemåten har vært kjent i mange år før Microsoft søkte patent. Patentet er derfor i øyeblikket suspendert. En nordmann har anlagt sak mot Microsoft på programvarepatenter, men foreløpig tapt.

SCO prøver seg med hensyn til opphavsrett på programvare. IBM skal urettmessig ha levert ut Unix-kode og bør derfor straffes ved å betale en milliard dollar. Vinner SCO frem, er programvare riktig blitt et minefelt.

De store leverandørene krever i øyeblikket ikke lisenser av hverandre, men vinner noen frem med et søksmål, vil alle mindre selskaper få føle de stores makt.

Programvarepatenter er bare til gavn for jurister. Programvarepatenter er bare til gavn for de store. De vil hindre nyutvikling, selv hos Microsoft. EU-parlamentet må derfor fortsette å avvise patenter på programvare selv om EU-kommisjonen er for.