På tide med touch-skjerm for Mac?

Apples ledelse har frem til nå holdt fast ved at berøringsskjermer skal være forbeholdt IOS-enhetene, altså Iphone-mobilene og Ipad-nettbrettene. Apples pc-er, Imac-ene og Macbook-ene, skal betjenes med mus eller pekeplate. Det samme gjelder de Mac-ene som selges uten integrert skjerm, Mac mini og Mac Pro.

Dan Moren, skribent hos vårt amerikanske søsternettsted Macworld, er kommet frem til at Apple her er på ville veier, tatt i betraktning hvor stor vekt produsentene av Windows-pc-er nå legger på berøringsskjermer.

Her er Dan Morens kommentar i sin helhet:

Hvis berøringsskjermer er fremtiden, kan det hende at Apple nå mister sjansen til å kunne vokse i fremtiden.

Forrige helg tilbrakte jeg sammen med et par venner som begge har Windows-bærbare. Da oppdaget jeg at jeg satt der med en uvanlig følelse som jeg ikke har kjent før mens jeg så dem bruke sine datamaskiner: misunnelse.

La oss holde følgende klart: Jeg misunte dem ikke Windows. Opp gjennom årene har jeg brukt mye tid på å nøste opp i problemer som Microsofts operativsystem har skapt. Jeg har ikke noe ønske om å slutte å bruke MacOS.

Nei, det som tiltrakk seg min oppmerksomhet, var en bestemt maskinvarefunksjon som fantes på begge mine venners bærbare – en Microsoft Surface Book og en Lenovo Thinkpad X1 Yoga: en touch-skjerm.

Ja da, jeg vet at bærbare pc-er med berøringsskjerm er som en uhåndterlig blanding av brødrister og fryser, en slags hybrid som hverken er like god som en rendyrket berøringsenhet, som for eksempel en Ipad, eller som en tradisjonell, klassisk bærbar pc som betjenes med mus, pekeplate eller små joysticker på tastaturet.

Men da jeg satt der og så hvordan de sveipet rundt på skjermen, kunne jeg ikke unngå å tenke at her er det fare for at Apple vil stå igjen på perrongen når toget går.

Berør skjermen!

I diskusjonen om berøringsskjerm på Mac-er er det mye snakk om horisontale kontra vertikale flater.

Det er en utbredt oppfatning at man ikke ønsker en berøringsskjerm på en vertikal flate, ettersom man blir sliten i armene av å skulle holde dem opp mot en skjerm over lengre tid.

Jeg kan være enig i at det er slitsomt å stå der og manipulere en vertikal skjerm slik de gjør det i Minority Report-filmen. Men det er jo noe helt annet å peke og tappe på et punkt på skjermen bare av og til.

Egentlig har jeg prøvd dette ganske mye. I tråd med hva Apple selv markedsfører har jeg ofte brukt min Ipad med fysisk tastatur. Og ettersom det faktisk ikke går an å betjene en Ipad bare fra tastaturet, må jeg stadig veksle mellom å taste på tastaturet og å berøre skjermen.

Så langt har jeg ikke trengt noen behandling for muskelslitasje.

Erfaringene mine her støttes av det faktum at når jeg svitsjer fra Ipad-en til min Macbook, hender det rett som det er at jeg instinktivt strekker ut armen for å ta på Macbook-skjermen. Jeg må stadig vekk minne meg selv om at det eneste som skjer da, er at jeg tilsmusser skjermen med mine fingeravtrykk.

Og jeg har kommet ut av tellingen når det gjelder venner av meg som selv bruker touch-skjerm og som bøyer seg over skulderen min for å prøve å rulle skjermbildet nedover på Mac-en min.

Poenget er at den menneskelige hjerne kan tilpasse seg mye – og dette viser at det i utgangspunktet ikke er noe galt med å bruke berøringsskjerm på en vertikal flate.

Programvareløsningen

Jeg tror altså ikke at det å utstyre en Mac med berøringsskjerm vil være den ulykken som noen vil ha oss til å tro.

På den andre siden innser jeg også at det ikke bare er å slenge en berøringsskjerm inn i en Macbook og tro at nå er alt bare bra. Det ligger flere hindringer i veien som man må få unna først, særlig knyttet til brukeropplevelsen av programvaren.

Det fine med programvare er imidlertid at programvare kan endres i det uendelige.

Noe av den heftigste kritikken mot berøringsgrensesnitt på Mac er at mange av kontrollpunktene på skjermen er så små at det er vanskelig å treffe dem presist med fingertuppene.

Min første innvending mot dette argumentet er at jeg har brukt en masse IOS-apper der berøringspunktene er frustrerende små, så Mac-en vil ikke være den første og eneste maskintypen der man støter på dette problemet.

Den andre innvendingen min er rett og slett at det er latterlig å kalle dette et stort problem. Mac-en støtter allerede et antall berøringsbevegelser som man kan utføre på styreflaten. Man kan knipe sammen fingrene for å zoome inn på et punkt på skjermen eller sveipe med to fingre for å rulle skjermbildet – alt fra styreflaten, som enten kan være styreflaten integrert under tastaturet på Macbook-maskinene eller den eksterne Magic Trackpad som også kan brukes med stasjonære Mac-er.

Ærlig talt. Hvis Apple er i stand til å lage et funksjonsdyktig programvarebasert tastatur på en 3,5-tommers skjerm, greier Apple sikkert også å finne ut hvordan selskapet skal gjøre Mac-brukergrensesnittet berøringsvennlig.

Touch er fremtiden

Ja, touch er fremtiden. For meg er det den viktigste grunnen for at Apple skal fortsette å investere i utvikling av berøringsbasert brukergrensesnitt på Mac.

Berøringsbasert brukergrensesnitt er en av de største datamaskin-revolusjonene det siste tiåret. I dag er det faktisk mange flere personer som til daglig betjener en enhet med touch-skjerm enn en konvensjonell datamaskin. Touch er blitt en naturlig del av hverdagen for de unge som vokser opp i smartmobilepoken.

Apple har selv stått i fremste rekke i arbeidet med å promotere og ta i verk denne teknologien på mobile enheter.

Men på Mac nøler Apple fortsatt.

Selskapet har vært ganske klar på at det ikke har noen planer om å bygge inn berøringsfølsom skjerm på noen av sine bærbare eller stasjonære Mac-er.

Touch Pad-kompromisset

Det nærmeste Apple er kommet et berøringsstyrt brukergrensesnitt på Mac, er lanseringen av Touch Bar, de virtuelle funksjonstastene som kom med de nye Macbook Pro-modellene i fjor høst.

Men selv etter å ha prøvd Touch Bar er jeg på ingen måte overbevist om at dét er en løsning som byr på like mye funksjonalitet som en ordentlig berøringsskjerm, eller som Apples egne styreflater, for den saks skyld.

Touch Bar er et berøringsgrensesnitt som på mange tilfeller bare emulerer et brukergrensesnitt basert på fysiske taster.

For meg fremstår Touch Bar hverken som så tilpasningsvennlig som en IOS-enhet eller som så kraftfull som et tradisjonelt tastatur i kombinasjon med en pekeenhet.

Jeg synes ganske enkelt at Touch Bar er mer å regne som en uhåndterlig blanding av brødrister og fryser enn det en ordentlig berøringsskjerm er.

De første leserkommentar til Dan Morens artikkel var overveiende negative – mange ville ha seg frabedt touch-skjerm på Mac. Hva mener du? Berøringsskjerm eller ikke på Mac? Si din mening i kommentarfeltet eller på Macworlds Facebook-side.

Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Toralv Østvang.