Og hvordan har vi det i dag?

Jeg innså dette da jeg leste rapporten "Ikt-utfordringsbilde i helse- og omsorgssektoren", publisert av Helsedirektoratet i september. En rapport som borrer så dypt at det gjør litt vondt. Et sterkt signal både fra departementet som bestilte og direktoratet som leverte rapporten.

Alle vet at tilstanden innen ikt i helse og omsorg ikke svarer til retorikken om "verdens rikeste land" og "det beste land å bo i i hele verden". Utfordringene er legio og rapporten forklarer godt hvordan det er blitt slik. Er det nyttig å grave dypt i det forgangne? Javisst. "Studér fortiden hvis du vil spå om fremtiden", sa Konfucius.

Sektoren burde henge sammen på tvers, mellom helseinstitusjoner og andre som steller med våre kropper og mentale helse, og på langs det vil si innenfor de enkelte institusjoner, spesielt sykehus. Det er de samme pasienter som blir behandlet både her og der. Vi har hørt utallige klagesanger om at institusjonene ikke henger sammen, de driver hver med sitt. Det har vært en stående vits: Hvis en pasient besøker institusjon A og deretter B aner B vanligvis ikke hva A har gjort og sagt. Vet de det, er det fordi noen papirer og bilder er blitt sendt av gårde i drosje eller ligger i pasientens lomme.

Rapporten forklarer tydelig og enkelt to basale ting: Frem til i sommer var det ikke lov å opprette digital samhandling og deling mellom selvstendige helseinstitusjoner. Og hadde det vært lov, kunne de likevel ikke samarbeide digitalt fordi det ikke eksisterer felles terminologi og begrepsapparat i systemene. Her kommer noen sitater:

"I Norge har det inntil nylig vært lovmessige hindringer som har begrenset hvor mye og hvordan informasjon kan deles. Dette har medført at dagens ikt-systemer i hovedsak er begrenset til én enkelt virksomhet og at kritisk og relevant pasientinformasjon er spredt og vanskelig tilgjengelig. Pasienter opplever tungvinte prosesser og mange gjentagelser overfor helsepersonell som ikke har mulighet til å  finne informasjon selv."

Nå er loven justert, men likevel er vi ti år unna den geniale ideen som daværende helseminister Støre lanserte for et par år siden: "Én pasient – én journal". Den vil kreve nytt lovverk og behandling i Stortinget.

Analysen av nåsituasjonen peker på en rekke utfordringer som må løses for å kunne realisere målet om at "nødvendige opplysninger skal være tilgjengelig gjennom hele behandlings-forløpet, uavhengig av hvor i landet pasienten og brukeren blir syk eller får behandling".

"Felles terminologi og begrepsapparat er i liten grad etablert i Norge... Felles prosedyrer og standardiserte arbeidsprosesser som kunne ha bidratt til standardisert innhold i journalen er i liten grad i bruk."

Toppen av isfjellet har altså vært regelverk fra mange tiår tilbake og viltvoksende, lokal terminologi. Under vannflaten ligger selve isfjellet som blir enda vanskeligere å gjøre noe med: Hvert sykehus og mange avdelinger innen sykehusene har kjøpt inn sine datasystemer selv, ut fra egne vurderinger og preferanser. Og hvert enkelt satte systemene og prosessene opp slik fagfolket bestemte. Det store unntaket er pasientjournal-systemet DIPS (fra en norsk produsent i Bodø) som er blitt valgt av mange. Hvis det også blir implementert på samme måte, vil DIPS virke konsoliderende, og dét har sektoren godt av. Også her ligger det en utfordring opp i dagen: Hvis alle sykehus bruker det samme systemet blir leverandøren ”too big to fail”. Kommer den i vanskeligheter, må den reddes for enhver pris. Dette er klassisk: Hva liker du best, problemet du hadde med ulikartede systemer eller problemet du får med total avhengighet av én leverandør?

Isfjellet skjuler andre viktige svakheter. En av dem er at sykehus og legekontorer er fulle av medisinsk-teknisk utstyr som leverer fra seg målingsresultater som ikke blir lagret i tilknytning til pasientjournalen (eller ikke i det hele tatt). Det kryr av gammelt og nytt utstyr om hverandre, av alle mulige fabrikater. Å koble dem opp krever mye avansert programvare som ofte eksisterer men ikke er kjøpt inn og tatt i bruk.

Problembeskrivelsen vil ingen ende ta. Jeg synes Helsedirektoratet (som har en divisjon for "eHelse og IKT") har gjort en utmerket jobb med å bedrive "ikt-arkeologi" og se ting i sammenheng. Rapporten anbefales på det varmeste, det er mye å lære her.

Peter Hidas er konsulent i Gartner og fast kommentator i Computerworld.