LEDER: Med øye for balansekunst i verdensklasse

Helseminister Ingvild Kjerkol er en erfaren politiker, med nyttig fartstid fra helsepolitikk, før hun nylig tok over ministerposten etter Bent Høie. All erfaringen kommer godt med, i en tid da pandemien både overskygger og tydeliggjør behovet for digitalisering av norsk helsevesen.

Planen og tankene hennes er spennende, og framstår både veloverveide og fornuftige. Men den inneholder også balansenumre som på papiret framstår svært krevende. Det er politikkens kunst – det umuliges kunst, ifølge henne selv.

Vi har i flere år jobbet med store prosjekter for å skape nasjonale plattformer, som for eksempel Helsenett og felles pasientjournal. Mye teknikk er på plass, men det kreves fremdeles arbeid å få tatt dem i bruk for det de er verdt.

Det skal vi bli bedre til å gjøre nå. Ta de nasjonale løsningene i bruk. Det skal skje trinnvis, med fokus på å skape verdi underveis. Tiden for de store gigantiske fossefallsprosjektene er forbi, vi må bruke det vi har, og jobbe kontinuerlig med å forbedre det. Veldig fornuftig politikk for å få fart på de nasjonale løsningene, og helt avgjørende når man har å gjøre med en teknologiutvikling som bare går fortere.

Så kommer den vanskelige delen. Samtidig som hun skal få mer ut av de nasjonale løsningene, skal helseministeren lytte til det som skjer ute i kommunen, ute i distriktene. Rent isolert sett høres det også fornuftig ut, siden en varig endring krever engasjement fra grasrota for å lykkes. Kanskje har avstanden vært for stor mellom de enorme nasjonale prosjektene og den operative virkeligheten ute i norsk helsevesen.

Problemet er at dette er norsk helsevesen, og ikke en vanlig organisasjon. Beslutningshierarkiet og maktbasen til forskjellige profesjonsmiljøer i sektoren, framstår i mange tilfeller som et av de kraftigste hindrene til felles nasjonale digitale løsninger. Lokale initiativ kan fort handle mer om å sementere og opprettholde maktbaser og fagmiljøer, enn å skape overordnede fellesløsninger og nye måter å tenke organisasjon på. Sammenlignet med en stor og kompleks internasjonal matriseorganisasjon, fremstår organiseringen av helsevesenet rett og slett rigid.

Derfor høres kombinasjonen av å få mer ut av nasjonale fellesløsninger, samtidig som man skal lytte mer til lokale initiativ, unektelig mer ut som politisk retorikk enn faktisk realpolitikk. Særlig når målet er å få fart på digitaliseringen. Verdiskapning gjennom digitalisering kan også bety mulighet til å sentralisere kompleksitet, et virkemiddel ministeren nok vil ha utfordringer med å samle politisk støtte til i egen regjering.

Norsk helsevesen er på ingen måte dårlig, men behovet for å skape verdi med det vi har, vil bare bli sterkere. Framover skal det bli ekstremt spennende å se hvordan Kjerkol skal klare sin balansekunst. Kanskje er svaret å lytte mer til distriktene og fagmiljøene i kommunene, kanskje er det helt andre grep som må til. Uansett er det forfriskende med nye signaler og tanker, og spennende tider for oss som følger sektoren tett.