Jean-Claude viser vei

EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker la onsdag 14. september fram en presis målsetting om å bringe medlemslandene inn i gigabitsamfunnet tilgjengelig for alle innen 2025.

Dette bør få øyeblikkelige konsekvenser for Stortingets behandling av Ekomplanen. Nå er det på tide for Norge å heve blikket mot 2025 og følge EU sitt ambisiøse mål. Norge har et bedre utgangspunkt til å realisere et slikt mål enn så å si alle EU sine medlemsstater.

EU sier at alle husstander bør ha tilgang til 100 Mbps innen 2025 og presiserer at det gjelder både de som bor i byen og på landet. Og ikke nok med det. De peker også på at teknologien som brukes skal kunne oppgraderes til gigabit-hastighet. FTTH Council Europe var raskt frampå og presiserte at i en slik målsetting er det bare fiber som duger.

Det var vel og bra at den norske Regjeringen omsider greide å sette målsettingen om 100 Mbps til alle innen 2020, men i utkastet til Ekomplan går de ring rundt de siste ti prosentene. Det bør ikke Stortinget gjøre i behandlingen av denne planen. EU-kommisjons friske målsetting bør få konsekvenser for Norge. Eller skal vi være de nesten eneste i Europa som ikke ser betydningen av en slik målsetting og en slik plan.

Der både samferdselsministeren og statssekretær Reynir Johannesson begge har antydet at de siste prosentene må greie seg med lavere hastigheter er EU krystallklar: Målet er at alle bør ha et nett som kan tåle gigabithastigheter og minst 100 Mbps innen 2025. Det er som vi skulle ha skrevet det selv – og det har vi da også i denne kommentarspalten tidligere. Det er både realistisk og økonomisk og praktisk gjennomførbart for Norge å nå et slikt mål når lista legges på 2025 med delmålet at 90 prosent skal ha tilbudet innen 2020.

Det som skjer noen steder i vårt langstrakte og spredt bebygde land for tiden er at nesten all utbygging skjer med fiber. Litt med radio, og det er løfter om at radionett som nå leverer 30 Mbps, kan oppgraderes til å tåle 100 Mbps innen 2020. Men kan slike nett tåle gigabithastigheter? Høyst sannsynlig ikke. Nettopp derfor bør fiber være eneste utbyggingsteknologi og dominere politikk, statlige tilskudd og mer til. Dermed ikke sagt at radio kan være et akseptabelt unntak, men da bare som midlertidig løsning fram til 2025.

Det er også gledelig å se at EU og Juncker ikke faller for fristelsen til å nøye seg med «Mobil Only». De sier både-og. Mange i vårt land setter sin lit til at mobil skal løse alt for de som bor mest spredt. Det tror ikke undertegnede. 5G vil nok ha hastigheter store nok. Det er ikke der skoen trykker. Mobilnett er og blir veldig delte ressurser avhengig både av avstand til basestasjon og hvor mange som til enhver tid befinner seg der.  Når liv og helse blir avhengig av nettet, når hjemmet også blir sykehjem – da trenger vi to nett med sømløs overgang. Og hvis vi nå gjør det og får det i byen. Hvorfor skulle de ikke trenge det samme på landet.

Norge er best på fiber til villa, og legger vi inn kabelnett (HFC) som også kan levere gigabithastigheter etter hvert, har vi et tilbud til om lag 77 prosent av husstandene i dag. Vi er best på villa og vi er verst i Europa på landet viser oversikter regjeringen sitter med. Bare om lag 20 prosent i grisgrendte strøk har tilgang.

Og det er her skoen trykker. Alle vet at det koster. EU har beregnet en kostnad på 6.500 milliarder kroner. Vi har selv beregnet kapitalbehovet til ca. 23 milliarder kroner i Norge. Det aller meste vil skje via operatørinvesteringer i fiber som i fjor var på 2,6 milliarder. Likevel sannsynlig påkrevd statlige tilskudd på tre-fire milliarder over ni år. Det skal Telecom Revy begrunne nærmere i analysen «Bredbånd mot 2025», som kommer i løpet av et par uker.

Vi kjenner norske teleoperatører. De vil så visst dekke alle som bor noenlunde tett. Men det kreves ikke mer enn en skjerv statlig innsats der folk bor mest spredt. Innbyggere, næringsliv, kommuner og fylkeskommuner er villige. Operatører også til å delta i spleiselaget. Det manglende ledd er statlige tilskudd som bare er på en tredjedel en velbegrunnet søknadsbehov.

Vi skal rose EU for friske målsettinger, men også notere dårlig evne til å realisere disse målene. I Norge derimot har vi evnen bare politisk vilje gir utslag i penger, det vil si i første omgang i det statsbudsjettet som er like om hjørnet. Men klok av erfaring og til tross for alle gode argumenter: det er vel en illusjon å tro at norske politikere skal bringe også bygdene inn i den digitale økonomien og den digitale kulturen.

Dette har Norge råd til og også evne til å gjennomføre hvis bare den politiske viljen blir om lag like ambisiøs som i EU-kommisjonen. Og det skulle vel ikke være for mye forlangt? Eller?

Tør vi i det hele tatt ta debatten? Hvor er IKT-Norge i dette sentrale spørsmålet i norsk telepolitikk? Og hvor er samferdselsministeren?

Arne Joramo er redaktør i Telecom Revy.