Distrikts- og digitaliseringspolitikk

Spenningen mellom digitaliserings- og distriktspolitikk er stor ved tiltredelsen til den nye Støre-regjeringen. Det ble tidlig klart at tittelen digitaliseringsminister ikke ville bli videreført. Videreføres skulle derimot tittelen distriktsminister. Områdene it-politikk, elektronisk kommunikasjon og personvern, står oppført under de svært omfattende arbeidsområdene til nettopp Kommunal- og distriktsmininster Bjørn Arild Gram.

Gram kommer til å bli en travel mann i årene som kommer, og med Senterpartiet i regjeringskontorene er det liten tvil om at distriktspolitkk blir sentralt. Men vi får håpe bruken av titler ikke er en indikasjon på at det ene er underordnet det andre, for da kommer digitalisering skjevt ut fra start. Politikken for digitalisering bør føres på egne premisser, og ikke som et virkemiddel for å gjennomføre distriktspolitikk. Selv om de to påvirker hverandre.

Pandemien har lært oss at ikke alle trenger å sitte i en storby for å gjøre en god jobb. Et godt eksempel i så måte er Lånekassa, som selv etter at pandemien (forhåpentligvis) slipper taket, har søkt etter folk med arbeidssted hjemmekontor. Noe som har ført til ansettelse av nye medarbeidere med kontorpult på steder som havgapet utenfor Tromsø. Kompetansen kan godt sitte i distriktet, og samtidig utføre sentralt arbeid. Et eksempel på hvordan digitalisering bidrar positivt til distriktene.

Men digitalisering handler også om å produsere bedre offentlige tjenester til en lavere pris. For å høste den gevinsten, må vi være villige til å se på hvordan tjenestene er organisert, og utnytte muligheten til å jobbe på nye måter. En lege kan bistå en pasient, eller en saksbehandler kan bistå en klient, over video. Køer på kontorer kan byttes ut med digitale løsninger, potensialet for effektivisering er enormt.

Når digitaliseringsjobben skal gjøres, må den stå på helt egne ben. Digitalisering handler om transformasjon av måten man produserer tjenester på. Det vil endre behovet for – og funksjonen til – lokale kontorer, på samme måte som digitale banktjenester har snudd opp ned på bankenes filialstruktur. For bankene har det ført til at bankfilialer over hele landet har blitt lagt ned, eller fått helt nye oppgaver. At jobbene i bankfilialen forsvinner kan sikkert sees som distriktsfiendtlig, men at de som bor der får bedre og billigere banktjenester må da være en fordel.

Når det offentlige Norge skal digitaliseres, må vi være villige til å høste de gevinstene ny teknologi tilbyr, ikke tviholde på strukturer for å opprettholde arbeidsplasser i distriktene. Når det gjelder utvikling eller drift av tjenester, får det ikke hjelpe om kompetansen sitter i en storby, og et prosjekt gjennomføres av konsulenter som går på cafe og drikker kaffe latte i lunsjen. Vi må bruke den kompetansen vi har, der den er, for hva den er verdt.

At digitalisering smøres tynt ut over departementene, og samordningen legges under distriktsministeren, er et utgangspunkt som i beste fall er interessant. Det gjenstår å se hvordan den nye regjeringen vil håndtere digitalisering av det offentlige Norge i praksis. Det skal bli svært spennende å se hvordan distriktsministeren samordner it-politikken. Vi får bare håpe at håndteringen av ministertitler ikke bærer bud om retningen på politikken.