No livnar det i lundar

Statens standardavtaler (SSA) ble for første gang introdusert på 70-tallet. Difis forgjenger Rasjonaliseringsdirektoratet (senere Statskonsult) laget et sett kontrakter og påbød offentlige etater å benytte dem. Kontraktene var utformet av Norges største it-kjøper, staten, leverandørene måtte bare svelge dem. Ellers ble det ingen business. Å ta noen forbehold kunne være ensbetydende med å bli avvist. Mange private kunder valgte å bruke SSA fordi den var på norsk og bra for kundene.

På 70-tallet var it-kjøperne ofte svake og kunnskapsløse, det gjaldt å beskytte dem mot ulvene. Alternativet var å bruke leverandørenes engelskspråklige standardkontrakter, basert på omstendelig amerikansk juss, som skjøv all risiko vekk fra leverandørene. Den gangen var SSA et banebrytende arbeid i riktig retning, med norsk rettspraksis som underlag. SSA gjorde vei i vellinga – den gangen. Sånn er det selvfølgelig ikke nå - nå er det staten som er ulven, sier mange leverandører.

Siden starten er kontraktene blitt revidert et fåtall ganger, uten at balansen mellom kjøper og leverandør ble vesentlig forbedret. En kombinasjon av SSA og det rigide offentlige innkjøpsreglementet er blitt et skikkelig problem. Innovasjon ble effektivt hindret. Leverandørene risikerer å jobbe ræva av seg med tilbudsarbeid for deretter å bli avvist på uvesentligheter. Den som likevel får en kontrakt må skrive under på kommersielle betingelser som tilhører tiden "vi er staten, vi gjør som vi vil".

Men nå våres det for leverandørene. Jeg var på IKT-Norges SSA-høring hos advokatfirmaet Føyen Torkildsen der et gjennomrevidert avtalesett ble presentert. Nye SSA er et resultat av langdragne forhandlinger mellom Difi, som forvalter avtalene for det offentlige og IKT Norge som er bransjeforeningen for leverandørene. Også et knippe store offentlige kunder som NAV, Skattedirektoratet, Oslo kommune og Helsedirektoratet har deltatt i arbeidet – og gledelig (eller uventet) nok gikk de for grundige endringer. Avtalesettet er omstrukturert, flere av de gamle avtalene er forsvunnet.

Nå skal nye SSA ut på høring i Difis regi. IKT-Norges generalsekretær, vanligvis litt barske Per Morten Hoff, smilte fra øre til øre. Endelig kom Difi til forhandlingsbordet, det var på tide.

Selvfølgelig er det mye advokatmat i slike kontrakter, men mange endringer vil selv ikke-jurister sette pris på. En av dem er at tredjepartsleverandørers standardvilkår nå kan tas inn. Når en norsk leverandør, liten i global målestokk, tilbyr Microsofts eller IBMs produkter som en del av pakka, er det klart for enhver at leverandøren må ta det de får fra de store. De kan ikke regne med å påvirke de globale programvareselskapenes tilbud for å behage en norsk statsetat. Men frem til nå har det vært slik at SSAs vilkår gjaldt for hele leveransen, stort og smått. Nye SSA anerkjenner det åpenbare faktum at enkelte ting faller utenfor norske leverandørers kontroll.

En annen viktig endring gjelder lover og regler. Nåværende SSA forutsetter at alle lover og regler vil bli fulgt. På høyt nivå er det selvfølgelig riktig, men på operasjonelt nivå må leverandøren vite hvilke lover og regler som skal gjelde. Kunden skal peke på konkrete krav og forklare hva de betyr for leveransen. Så kan leverandøren ta stilling til kravene og forklare hvordan de blir oppfylt.

En tredje endring, som heller bør kalles et prinsipp, er at feilfrihet er en illusjon. Det vil alltid finnes feil i store, komplekse systemer og nye vil snike seg inn med nye versjoner. Leverandøren skal ikke benekte dette faktum og skrive under på at alle feil er hans ansvar, basta! Nå blir vekten lagt på utbedringsplikt innen avtalte tidsrammer. Og akseptansetesten blir tydelig plassert på kundens skuldre.

Antallet endringer er legio, så jeg stopper her. Forhåpentlig er det klart hva som har skjedd. Partene har erkjent at kundene har vokst opp, de behøver ikke lenger å bli beskyttet som småbarn. De må kunne beskrive rimelig presist hva de vil ha. De må ta stilling til hvilken risiko de vil/ikke vil påta seg og hvor mye de er villig å betale for å slippe risiko. De må innse at det finnes praktiske realiteter som ingen juridisk snirkelskriving vil mane bort. Det vil kanskje bli mer krevende å være kunde mens innkjøpsprosessen pågår, men resultatet vil bli langt bedre.

Det har tatt 40 år å vende bladet og tenke nytt. Forstår jeg IKT-Norge rett, så var ikke Difi spesielt ivrige etter å gå med på så store endringer. Det er tre ting som har gjort susen. Et antall nøkkelpersoner som voktet SSA gjennom lang tid er blitt avløst. De store it-kundene har lært og vet hva som er viktig. Og leverandørenes stille protest ved å la være å gi tilbud, har virket. Dråpen uthuler stenen. Gratulerer!

hidas@online.no