Elefantene i rommet

Fremleggelsen av statsbudsjettet følges med argusøyne av alle lobby-organiasjoner i landet. Men den delen av budsjettet som det i praktisk politikk er mulig å endre fra år til år er ikke spesielt stor (det meste er bundet opp i rettigheter regulert i lovverket, som rett til helsehjelp, skolegang etc), så selv om Norge er et ualminnelig rikt land, føles det sjelden slik når man sloss for særinteresser.

Det gjelder også for de av oss som er opptatte av digitalisering, innovasjon og IKT-sektorens rammebetingelser i Norge. Skal neste års statsbudsjett oppsummeres i et slikt lys, er fasiten nær en blåkopi av årets budsjett. Er det grunn til å være skuffet over det?

Når tidsånden de siste ti årene skal beskrives av historikere i fremtiden, er det ganske sikkert to utviklingstrekk som vil bli definert som de mest grunnleggende. Den ene er den økende bevisstheten om at vi er i ferd med å ødelegge klimaet på jorden, og med det også en global og kollektiv manglende evne til å sette i gang virkningsfulle mottiltak. Den andre er informasjonsteknologiens enorme påvirkningskraft på samfunnet, men også famling og manglende evne til å utnytte potensialet i denne revolusjonen.

Det må pøses på med teknologi.

”Aller Anfang ist schwer”, sier tyskerne. Den menneskelige abstraksjonsevnen er begrenset, og det hindrer oss ofte i å ta de veivalgene som i etterpåklokskapens lys var de eneste riktige. Både klimakrisen og bruk av it for å løse utfordringer kjennetegnes av at sammenhengene er komplekse. Det fører lett til resignasjon – selv om vi egentlig vet at det er et kontraproduktivt alternativ.

Og det er her statsbudsjettet kommer inn.

Det er minst to elefanter i statsbudsjett-rommet (sic). Budsjettet tar åpenbart ikke tilstrekkelig konsekvensen av at Norge har underskrevet en Paris-avtale hvor vi er bundet til å redusere CO2-utslippene med 40 prosent innen 2030. Det er fullstendig utopi å tro at dette er mulig hvis vi ikke tar mer drastiske grep enn foreslått av regjeringen nå. Likedan er det utopi å tro at vi skal kunne opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn (med fallende oljeinntekter og en stadig aldrende befolkning) uten substansielt økte investeringer i IKT.   

Det må pøses på med teknologi, vi må utdanne, forske og prøve ut i praksis. Både for å opprettholde Norges konkurransekraft og samfunnet vi ønsker å leve i. Da holder det ikke med 1,2 milliarder til pågående statlige prosjekter og skarve 92 millioner til bredbånd i grisgrendte strøk. IKT utvikler seg eksponentielt. Det er vanskelig å kreve det samme av poster i et statsbudsjett, men status quo er i hvert fall ikke nok. Det vet vi, egentlig.

Henning Meese er forlegger og ansvarlig redaktør i Computerworld.