Sikkerhetskultur og måling trenger ikke være så vanskelig

9. Mai skriver Peggy Heie, Norsis, i Computerworld at det er viktig å måle sikkerhetskultur for å avklare i hvilke grad sikkerhetstiltakene en virksomhet gjennomfører, har ønsket effekt. Videre påpeker hun at en utfordring med slik måling er en mangel på standardisert måling, eller norm som hun velger å kalle det. En slik standard vil gjøre det mulig å sammenligne epler med epler, og kommuner med kommuner.

Her er Peggy og jeg helt enige. Jeg vil gå så langt som å si at en slik standard er helt avgjørende for å kunne si noe informativt om en virksomhets sikkerhetskultur: før vi har en standard å sammenligne oss med, vet vi strengt tatt ikke engang om vi diskuterer de sammen tingene.

Norsis påstår så at en slik standard vil være umulig å skape, fordi "En stor industribedrift og en liten enkeltmannsbedrift kan sannsynligvis ikke måle seg mot hverandre”. Det er helt klart for de fleste at det er en stor forskjell på et enkeltmannsforetak og en stor industribedrift.

Samtidig er det ganske klart for alle som har drevet virksomhet at noen prinsipper er gyldige uavhengig av størrelse og eierstruktur, og ofte også på tvers av sektorer. Bedriftsøkonomiske prinsipper som å generere verdi i form av overskudd, er ett slikt prinsipp. At man må beskytte virksomhetens eiendeler, både fysiske og intellektuelle, er ett annet. At man følger de lover og reguleringer som gjelder i sitt marked, sitt land og i sin sektor, er også et slikt prinsipp. Disse prinsippene gjelder uavhengig av størrelsen, selv om noen av disse lempes i noe grad for mindre foretak i Norge.

Vi har de siste tiårene sett en stadig økende grad av de samme prinsipper bli flyttet over til offentlig sektor også, både gjennom privatisering og endring av fokus fra samfunnsøkonomiske prinsipper, til krav om å drive “effektivt” - eller etter bedriftsøkonomiske hensyn. Norsis selv er et godt eksempel på denne bedriftsøknomiske modellen, en stor del av finansieringen av Norsis er forutsatt gjort gjennom private samarbeid, det vil si at Norsis må selge tjenester og produkter til det åpne markedet, på lik linje med andre bedrifter.

Min oppfatning er at det er ikke bare mulig, men vesentlig, at vi skaper en standard for måling av sikkerhetskultur.

Min oppfatning er at det er ikke bare mulig, men vesentlig, at vi skaper en standard for måling av sikkerhetskultur. Selv om det kanskje betyr at Norsis og andre må ta til seg at effekten av deres tiltak ikke er så sterk som de selv ønsker. Mitt selskap er spesialisert på måling av sikkerhetskultur, vi har tett samarbeid med ledende forskningsinstitusjoner i Europa, og vår forskning er veldig tydelig: effekten av opplæringstiltak alene er veldig liten. Dette er imidlertid ikke noe nytt, sosialvitenskapen har visst dette i mange år, nemlig at det ikke er holdningsskapende kampanjer som endrer adferd (Transportøkonomisk institutt har også forsket på denne effekten innen trafikksikkerhet, med de samme konklusjoner).

Norsis sin egen rapport viser, så vidt jeg kan se, heller ingen effekt av opplæringstiltakene, derimot sier den at mange mennesker husker å ha sett tiltakene. Er det litt sånn at bukken skal passe havresekken, når vi bruker skattepenger på å la en halv-offentlig virksomhet måle sin egen fortreffelighet?

Norsis gjør til et poeng at de selv har et måleverktøy på markedet. Undersøkelsen til Norsis ble utarbeidet for å måle effekten av Norsis sitt eget arbeid, etter flere års påtrykk fra fageksperter i Norge. Jeg var selv involvert i denne prosessen. Undersøkelsen har et samfunnsperspektiv, med et bredt nedslagsfelt, nettopp fordi Norsis selv har et bredt sammfunnsmandat. Å selge dette som et verktøy for å måle sikkerhetskultur hos norske virksomheter, blir etter min mening både galt, og en klar villedelse av markedet.

For å måle sikkerhetskultur i en virksomhet, behøver man andre metoder og verktøy enn en spørreundersøkelse utarbeidet for å måle nasjonal sikkerhetskultur. Disclaimer: mitt selskap har utviklet, markedsfører og selger nettopp et verktøy for å måle sikkerhetskultur i enkelte virksomheter. Vårt verktøy er utviklet for å gi den enkelte virksomhet dyp og inngående innsikt i sin sikkerhetskultur, hvordan den endrer seg over tid, hva som påvirker den og hvor i organisasjonen kulturen er sterk eller svak. Et slikt verktøy er like relevant for store industrivirksomheter som enkeltmannsforetak, selv om det nok er de færreste små selskaper som har ressurser til å kartlegge sin sikkerhetskultur.

Mandag 8. Mai, frigjøringsdagen, publiserte vi vår 200 siders forskningsrapport om sikkerhetskultur. Våre funn er entydige, og helt i tråd med tidligere funn i sosial-psykologi og sosiologiske studier om menneskelig adferd og kultur. Opplæringstiltak alene gir veldig liten effekt. Normer, det vil si de sosiale reglene vi mennesker følger når vi er i en gruppe, både skrevne og uskrevne, er tett knyttet opp mot adferd. I sosial psykologisk forskning har man lenge sett samme korrelasjon, og der tenker man at det er adferd som driver normene.

Vår forskning viser at effekt oppnås når man skaper et totalt sikkerhetsprogram der teknologi og mennesker spiller på lag.

Vår forskning viser at effekt oppnås når man skaper et totalt sikkerhetsprogram, et program der policies (normer, om du vil), teknologi og menneske spiller på lag. Det betyr at vi må endre på måten vi angriper adferdsendring. Det er en myte at kunnskap driver adferd, en myte som adferdseksperter har avkreftet for mange år siden. Forskere som Daniel Kahneman fikk Nobel pris nettopp for sitt arbeid i å avvise denne myten, og har fremmet en mer treffende forklaring som kalles behavioral economic theory.

Denne teorien sier at folk kan være fullt ut klar over hva som er best for dem (det vil si, de har kunnskap), men de vil oftest velge å gjøre noe annet i stedet. I sikkerhetsmiljøet har denne forståelsen ikke nådd frem enda, noe vi med vår forskning håper å sette lys på.

Som Norsis er vi opptatt av å skape bedre sikkerhet for våre kunder, og for Norge. Vi tror imidlertid at for å kunne skape nye (les: bedre) resultater, må vi etterstrebe god, akademisk forståelse av hva som påvirker sikkerhetskultur. Med slik forståelse kan vi skape et verktøy som gir enkeltvirksomheter innsikt i sine egne behov, samtidig som vi kan analysere på tvers av bransjer, land og størrelse på virksomhet slik at vi også kan forstå de store trekkene som påvirker sikkerhetskultur.

I stedet for å la bukken måle seg selv, tilbyr vi en uavhengig standard for måling av sikkerhetskultur. Vi leverer ikke opplæringstiltak og kunnskapspakker, i stedet fokuserer vi på å forske på, og dele våre funn om hva som fungerer, hva som ikke fungerer, slik at vi sammen kan skape et sikrere Norge. Dette er vårt bidrag i sikkerhetsdugnaden.

Vår detaljerte forskningsrapport er tilgjengelig for gratis nedlasting, og i Juni samler vi for tredje gang sikkerhetskultureksperter fra hele verden i Oslo for vår sikkerhetskonferanse.

Kai Roer er sikkerhetsrådgiver, forfatter og medgründer og daglig leder i sikkerhetsselskapet CLTRe.