Sosiale medier og pliktavleveringsloven

For en uke siden gikk sjefen for Nasjonalbiblioteket offentlig ut og uttrykte bekymring for at viktige deler av norsk samfunnsdebatt kan gå tapt. Nasjonalbiblioteket, som er tillagt ansvaret for å arkivere alt som sies og skrives offentlig her til lands, har ingen avtale med de selskaper som drifter såkalte sosiale medier som Twitter, Facebook og lignende.

Lovhjemmelen for å kunne gjøre det finnes i Pliktavleveringsloven, som kanskje de færreste har hørt om. Lovens formål er å trygge avleveringa av dokumenter med allment tilgjengelig informasjon til nasjonale samlinger, slik at disse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan bli bevarte og gjort tilgjengelige som kildemateriale for forsking og dokumentasjon.

Med et dokument menes en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, høring, framvisning, overføring eller lignende. Med medium menes, ikke overraskende, noe som kan lagre informasjon. Og et digitalt dokument defineres som et norsk dokument som blir gjort tilgjengelig gjennom et elektronisk kommunikasjonsnett.

Loven som gjelder i dag trådte i kraft 1. juli 1990, men den har svært gamle røtter. Den nevnes først gang i 1732. En revisjon av loven ventes å komme i 2017.

Ansvaret for å forvalte loven er gitt til Nasjonalbiblioteket.

Sjefen for Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre, sier i et intervju med NRK at det er synd at toppolitikeres egne innlegg og kontakt med velgerne på sosiale medier ikke blir dokumentert for ettertida. Slike ytringer er i dag blitt til en svært viktig del av den offentlige samtalen. Vår egen statsminister Erna Solberg er i den sammenheng ingen sinke; for en tid siden ble hun utpekt som den statslederen i Europa som har mest kontakt med folket på sosiale medier. Og samtlige politiske partier bruker disse mediene flittig. Det eksisterer i dag ingen faste rutiner for å ta vare på eksempelvis Twitter-ytringer fra norske politikere. Til sammenligning blir samtlige Twitter-meldinger fra Trump i Det hvite Hus kopiert (også de han sletter sjøl rett etterpå).

Vi har kikka litt både på Twitter og Facebook for å danne oss et inntrykk av om også andre typer ytringer kan sies å tilhøre det Sira Myhre kaller den offentlige samtalen. Nedenfor kan du sjøl lese et eksempel på hva vi fant på Facebook:

Det eksisterer i dag ingen faste rutiner for å ta vare på eksempelvis Twitter-ytringer fra norske politikere.

"Tidsreiser har vært menneskenes drøm – lenge. Så langt er det blitt med drømmen, og noen romaner og filmer. Men tenk deg om tidsreiser ble mulig - på ordentlig. I strid med det alle fysiske teorier hevder. Tida er relativ sier Einstein. Ja vel, men hva betyr det? Hva ville reiseselskapene gjøre om en slik tidsreisemaskin ble konstruert? Jeg er redd for at Seychellene, Bahamas og Kanariøyene ville kunne komme i bakleksa som reisemål. Ganske mange ville nok avbestille turen til Disneylandparken og dens fantasier om hvordan fremtida muligens vil bli. Og finne det mer fristende å bli med på gratistur tilbake i tida; til en eller annen historisk hendelse og bli vitne til hva som egentlig skjedde. Hva med spenningen undrer du? Dramatikken du opplever under en dykkersafari i tropiske farvann med haier lurende bak revene kan vel vanskelig skapes i en tidsmaskin? Si ikke det! Det ville kreve mot, om en, på enn annen måte å reise tilbake i tida. Jeg aner den lett anspente stemningen i gruppa av statsadvokater med riksadvokaten som reiseleder på tidsreise tilbake lagerskuret på Nidarvoll i Trondheim  i midten av 1970-åra. Her kunne de sjøl fått se med egne øyne hvem som drepte i det som i ettertida er blitt kalt Fritz Moen-saken. Og mens de var på farten kunne de saktens svippe en snartur tilbake til 7. desember 1957 også, til Skippergata 6B i Oslo. Fredrik Fasting Torgersen ble dømt for et drap som ble begått i den gården den høstnatta. Kan det tenkes at det dannede reiseselskapet ville trukket gardinene for, og ikke våget å se hvem det var som kom opp av kjellergangen med blod på hendene. For tenk om det ikke var ...? Køen ville sikkert også vært lang foran tidsmaskinenes avgang til 28. februar 1986 til krysset mellom Tunnelgatan og Sveavegen i Stockholm. Der og da ble den svenske statsministeren Oluf Palme drept av en til nå ukjent gjerningsmann. Og ville Spesialenheten i vårt politi våge å bli med på en tur tilbake til den desemberdagen i 2013 da en hasjsmugler og en politimann møttes på Grønland, og dermed fått høre det som ble sagt mellom de to?"

Så vil noen kanskje spørre seg; er dette en del av den offentlige samtalen? Justismyndighetene vil muligens benekte det? Men dersom sosiale medier skal bidra i den samfunnspolitiske debatten til å styrke demokratiet så burde kanskje en slik ytring også få en plass i Sira Myhres nasjonalbibliotek?

Sigmund Hov Moen er frilansjournalist, høgskolelektor i it ved Westerdals, og teoretisk fysiker fra NTNU.