Muligheten og problemet Norden

Vi befinner oss i en tid der ny teknologi endrer og former framtiden i et drivende tempo. Teknologi er en forutsetning for både det grønne skiftet, og massiv effektivisering og automatisering på tvers av alle offentlige og private sektorer. Også mellom nasjoner. I lys av det er vi midt i en tid da Norden er mulighetenes region – faktisk på verdensbasis. Vi har mer enn 25 millioner innbyggere, er blant verdens lykkeligste og ikke minst rikeste, utdanningsnivået er høyt, og vi er raske til å ta i bruk ny teknologi. På toppen av det hele har vi tilgang til uvurderlige naturressurser som billig og ren energi, stabilt klima og ledende industribedrifter i flere sektorer. Som region er Norden verdens 11. eller 12. største økonomi. Vi er en kraft å regne med.

Spørsmålet er om vi vil være det. Under debatten ‘Viruset stengte grensene - vil Norden fortsatt være verdens mest integrerte region’ i Nordens telt under Arendalsuka, kom det fram at pandemien viste at samarbeidet er sårbart. Norden hadde passfrihet og flyt av arbeidskraft lenge før EU, men da pandemien traff oss ble grensene stengt. De nordiske landene valgte forskjellige strategier i håndteringen, rotfestet i forskjellige politiske tradisjoner for krisehåndtering. Resultatet var at grensene stengte, noe som ga store utfordringer for bedrifter som hadde innrettet seg nordisk.

Grunnen til at dette ikke ble en nordisk krise er først og fremst fordi svært få bedrifter har innrettet seg nordisk. Rett og slett fordi det ikke lønner seg. Hvis man skaper en suksess i Norge, er det på ingen måte sikkert at suksessen er overførbar til Sverige, Danmark eller Finland. Petter Stordalen, en av de sterkeste forkjemperne for å skape en Nordisk region, refererte til det han kalte den uskrevne loven om at man taper penger i Danmark. Han hadde tapt stort der i to omganger, men han var ikke klar for å gi seg.

Spørsmålet er hvor mye av det nordiske samarbeidsproblemene som bunner i faktiske forskjeller, og hvor mye som bunner i vilje.  Hvis vi ser på forutsetningene for Norden som region, ser vi da et glass som er halvfullt, eller ser vi et glass som er halvtomt. Mens verden rundt oss ser mest på likhetene mellom de nordiske landene, ser vi som bor her mest på forskjellene. I en tid da de praktiske hindrene blir stadig mindre, og utfordringer adresseres og håndteres fortløpende. I Norge har vi til og med et grensehinderråd, med oppgave å identifisere og utbedre praktiske hindringer. Med samordning av registre og offentlige innlogginger, forenkling av Nordisk byråkrati, vil praktiske hindre ryddes av veien ett for ett, og gjøre den siden av saken enklere.

Men det hjelper ikke hvor mye ildsjeler eller omverden ser på Norden som er region, all den tid vi som bor her ikke vil.

Som en konsernsjef i et konsulenthus uttrykte det i en annen sammenheng: Hvis du setter sammen et team bestående av Tyskere og Franskmenn, vil det samarbeide fungere mye dårligere enn hvis du setter sammen et team bestående av deltakere fra to av de nordiske landene. Ja, det er forskjeller, men likhetene i regionen er mye større enn forskjellene, også kulturelt. Likevel går han og konsernet inn i Norden nasjon for nasjon, siden han tror det er for tidlig å se på Norden som en helhet. Det lønner seg ikke. Å se på den nordiske håndteringen av pandemien, har garantert ikke gjort det mer fristende.

Uansett er det kanskje sånn det må være – at Norden er en region, kun geografisk og på organisasjonskartet til internasjonale konsern, men ikke i praksis. Vi er norske, svenske, danske og finske. Det hjelper ikke hvor stor en eventuell oppside er, eller hva vi kunne skapt, vi er ikke først og fremst nordiske.