Mobiltelefonens far ber oss om å slutte å stirre på skjermen

For femti år siden utviklet Cooper og hans team den første mobiltelefonen. I dag ser den amerikanske ingeniøren og pioneren innen trådløs kommunikasjon med forskrekkelse på hvordan folk bruker det teknologiske vidunderet.

Cooper mener selvsagt at dingsen som følger oss overalt, er blitt et utrolig viktig hjelpemiddel. Han mener at mobiltelefonen nærmest har et grenseløst potensial.

Men samtidig fastslår han at vi brukerne er blitt for besatt av den.

– Jeg blir knust når jeg ser noen krysse gaten med blikket rettet mot mobiltelefonen – de følger jo ikke med på omgivelsene i det hele tatt, sier den nå 94 år gamle utvikleren.

– Men de vil jo merke det hvis de blir overkjørt, spøker han.

Tester stadig nye

Cooper har selv en Apple Watch festet til armen og bruker den siste modellen til Iphone. Han skifter lett mellom epost, bilder, Youtube og kontrollene for høreapparatet.

Hver gang det kommer en ny modell, må han teste den ut.

– Men, innrømmer han, med flere millioner tilgjengelige apper kan det bli litt overveldende.

– Og jeg vil aldri, aldri bli like flink som mine barn og barnebarn til å forstå og til å bruke mobiltelefonen, innrømmer han.

I bilen

Coopers mobil, som han forteller at han først og fremst bruker når han skal snakke med folk, er veldig ulik den tunge varianten med ledninger og kretser som han brukte til å foreta den aller første mobiltelefonsamtalen med 3. april 1973.

På det tidspunktet jobbet han for Motorola og ledet et team av designere og ingeniører som var engasjert i et voldsomt teknologikappløp. De skulle hindre at selskapet ble skviset ut av et stadig voksende marked.

Selskapet hadde investert millioner av dollar i prosjektet, i håp om å slå Bell System, en gigant som hadde dominert amerikansk telekommunikasjon siden 1877.

Bells ingeniører hadde lansert ideen om et mobiltelefonsystem allerede like etter andre verdenskrig, og på slutten av 1960-tallet hadde de tatt det så langt som å plassere telefoner i biler – delvis på grunn av det enorme batteriet som var nødvendig.

Ekte mobilitet

Men for Cooper representerte det ikke ekte mobilitet.

På slutten av 1972 bestemte han seg for at han ville utvikle en enhet som man kunne bruke hvor som helst.

Med alle Motorolas ressurser til rådighet, samlet han eksperter på halvledere, transistorer, filtre og antenner. Teamet jobbet døgnet rundt i tre måneder.

I slutten av mars 1973 hadde de knekt koden og kunne presentere DynaTAC – Dynamic Adaptive Total Area Coverage – telefonen.

Veide over en kilo

– Denne telefonen veide over 1 kilo og hadde batterikapasitet på omtrent 25 minutter med samtale, forteller han.

– Men det var ikke noe problem. Denne telefonen var så tung at du ikke kunne holde den oppe i 25 minutter, humrer han.

Den aller første telefonsamtalen trengte heller ikke å være lang. Det måtte bare fungere.

Cooper fant at tiden var inne for å ringe rivalen, Joel Engel i The Bell System.

– Jeg ringte ham opp, og sa: Joel, dette er Martin Cooper … Jeg snakker til deg på en håndholdt mobiltelefon. En virkelig mobiltelefon, personlig, bærbar, håndholdt.

– Det ble stille i den andre enden av linjen. Jeg tror han bet tennene sammen, forteller Cooper.

Svært kostbar

De aller første mobiltelefonene var svært kostbare – man fikk dem til rundt 5000 dollar (ca. 52.000 kroner). Men de ga de første brukerne en stor fordel. Som for eksempel eiendomsmeglere, som både ville være ute på farten for å vise folk nye hus samtidig som de gjerne ville svare på henvendelser fra nye kunder.

– Nå kunne de plutselig gjøre begge deler samtidig. Det doblet produktiviteten deres, fastslår Cooper.

Og stadig fortsetter mobiltelefonene å gjøre livet lettere for folk.

– Mobilen har blitt en forlengelse av personen, den kan hjelpe oss med utrolig mange ting, fastslår oppfinneren.

– Mot sykdom

Han understreker at vi fortsatt bare er i startfasen – og at vi bare så vidt aner de teknologiske mulighetene til mobiltelefonen.

– I fremtiden kan vi forvente at mobiltelefonen revolusjonerer utdanningen, helsevesenet. Jeg vet det høres ut som en overdrivelse, men om en generasjon eller to er jeg overbevist om at mobilen kan bli viktig for å bekjempe sykdommer.

Akkurat som klokken hans overvåker pulsen mens han svømmer, og telefonen overvåker høreapparatene, vil telefonene en dag kobles til en rekke kroppssensorer som vil kunne fange opp sykdom før den utvikler seg, mener han.

Ville forandre verden

Det er lenge siden den tunge monstermobilen så dagens lys, og selv om han ikke så for seg den enorme utviklingen som skulle følge, visste Cooper allerede i 1973 at enheten han og teamet hans hadde konstruert, ville forandre verden.

– Vi visste at alle en dag ville ha en mobiltelefon. Og nå er vi nesten der. Det er flere mobiltelefonabonnementer i verden i dag enn det er folk. Så den delen av drømmen vår har gått i oppfyllelse, sier han.

Selv om han engster seg litt over at folk stirrer for mye på telefonene sine – spesielt når de går i trafikken – er han ikke virkelig bekymret.

Ny teknologi byr som regel på utfordringer. Da TV ble allemannseie, ble folk først helt hypnotisert.

– Og nå er vi i den tankeløse stirrefasen med telefonene våre, men det vil ikke vare, tror han.

– Hver generasjon blir smartere … De vil lære å bruke mobiltelefonen mer effektivt. Mennesker finner alltid ut av det – før eller siden, slutter han.

(©NTB)