PIONÉR: Norsk Data, med Rolf Skår i spissen, var en gedigen suksesshistorie i norsk it-bransje. (Arkivfoto: John Petter Reinertsen/ Samfoto)

Arven etter Rolf Skår

Rolf Skår er død, 82 år gammel. Han var en visjonær leder av Norsk Data som ble et industripolitisk eventyr.

Arild Haraldsen

Publisert 30.05.2023 - 10:23

Hva oppnådde Norsk Data på de 25 årene de eksisterte?

I 1972 produserte de verdens første minimaskin med 32-bits arkitektur
Sammen med Tandberg skapte de verdens første ergonomiske tastatur som kombinerte både data- og tekstbehandling
I 1986 var Norsk Data verdens tredje mest lønnsomme datafirma
I 1987 var Norsk Data Norges nest mest verdifulle selskap etter Hydro.
Norsk Data hadde en nesten total markedsdominans på det offentlige markedet
I 1992 ble www utviklet på en ND-maskin av Tim Berners-Lee!

Arven etter SAM

Rolf Skår var utdannet kybernetikker ved NTH i 1966, og jobbet som forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) 1966-67.

Her ble SAM (Simulator for Automatisk Maskineri) utviklet. SAM var den første programmerbare digitale maskin i Norge. 7. juli 1967 startet Rolf Skår, sammen med Lars Monrad-Krohn og Per Bjørge, Nordata – senere Norsk Data – basert på SAM-teknologien. Lars Monrad-Krohn var administrerende direktør de første årene til Rolf Skår overtok i 1977.

Norsk Data (ND) er altså et ektefødt barn av den teknologiske satsingen Norge hadde etter krigen. Men det var ikke gitt at det var ble det ledende norske datafirmaet. Kongsberg Våpenfabrikk (KV) hadde samme planer, basert på de samme tegninger som Per Bjørge hadde utarbeidet! Men KV lyktes aldri med sin satsing. Til det var markedet for smalt: Dedikerte, tekniske systemer til forsvarsteknologien. I tillegg satte de bort programmeringen til eksterne og utviklet derfor ikke selv nødvendig kompetanse på de ferdige løsningene.

Det virkelige gjennombruddet kom da ND fikk kontrakt om levering av ND-maskiner til kjerneforskningsinstituttet i CERN i Sveits i 1972. Dette skjedde i sterk konkurranse med amerikanske dataleverandører som en mente var europeiske leverandører langt overlegne, for ikke å snakke om en lilleputt fra Norge!

Men det var hjemmemarkedet og spesielt offentlig sektor, som ble grunnlaget for NDs kommersielle suksess. Det var i første rekke universiteter og forskningsinstitusjoner som var målgruppen. De fleste distriktshøyskoler hadde valgt ND. Men det ville ikke Agder DH. Da tok Ingvald Ulveseth – formann i Stortingets industrikomite – kontakt med industriministeren som i sin tur kontaktet undervisningsministeren. Da endret Agder DH mening og ND ble valgt.

Dette viser at ND var en del av en større industripolitisk satsing. Det var norsk teknologi som skulle brukes. Ikke minst var Kåre Fløisand i Statskonsult som leder for «Rådet for databehandling i staten», aktiv for å fremme anskaffelse av norsk teknologi i offentlig sektor. Flere industriministre så også denne utviklingen i et industripolitisk perspektiv og var sterke pådrivere for at offentlig sektor skulle bruke ND.

Men det var ikke uten sverdslag. Rikstrygdeverket (nåværende Nav) ble tvunget til å velge ND på sine trygdekontorer da de satte i gang sitt store dataprosjekt Nortrygd. Stortinget besluttet nemlig i 1984 at ND og IBM skulle dele kontrakten seg imellom 40/60 prosent! NDs distribuerte konsept kommuniserte dårlig med IBMs sentraliserte løsning. Nortrygd-prosjektet ble ingen suksess.

Utover i 80-årene begynte det å butte for alvor. Kundene oppfattet ND som arrogante. Ved et storstilt arrangement i Konserthuset 9. juni 1989 med et fantastisk lysshow innendørs, forsøkte ND å skape et nytt «image». Det hjalp ikke. Ingen trodde på budskapet. Rolf Skår gikk av som leder 10. august 1989.

Utover i 1990 tapte ND alle vesentlige nye kontrakter. Viktigst var det nye prosjektet til Rikstrygdeverket som ble kalt TRESS-90. Det var kanskje heldig. TRESS-90-prosjektet ble den første store offentlige ikt-skandalen, og ble stanset etter å ha kostet 1.2 milliarder kroner. TRESS-90 ble også den første saken som den nye Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite hadde på åpen høring (1996).

Den ukjente historien

Da jeg jobbet med jubileumsboken til Dataforeningens 50-års jubileum – «50 år – og bare begynnelsen» – intervjuet jeg Rolf Skår i juli og august 2002. I de intervjuene fortalte han meg en til da ukjent historie:

I 1986 mente ND at de trengte en samarbeidspartner for å kunne vokse seg større, særlig ute i Europa. Etter en grundig vurdering falt valget på tyske Nixdorf. Nixdorf var svak på teknologi, men sterk på markedsføring og geografisk spredning. ND på sin side var sterk på teknologi, men ikke gode på distribusjon og markedsføring.

Samtalene mellom Rolf Skår og Nixdorfs leder Klaus Luft startet våren 1986 under den store Hannover-messen. En ble enige om at Klaus Luft skulle bli konsernsjef og Rolf Skår visekonsernsjef med ansvar for den teknologiske utviklingen. Så langt gikk det at Rolf Skår gjennomgikk språk-kurs (i Østerrike)!

Men samarbeidet ble aldri noe av. Ansvarlig for utviklingsavdelingen i Nixdorf, Arno Bohn, motsatte seg den avtalte rollefordeling. Forhandlingene brøt sammen høsten 1986.

Senere ble Nixdorf kjøpt opp av Siemens, og firmaet ble hetende Siemens/Nixdorf. I 1992 ble store deler av ND overtatt av Siemens/Nixdorf. Sirkelen var sluttet.

Hvorfor gikk Norsk Data ut av tiden rundt 1990?

Det er mange årsaker: Tiden for minimaskiner var ute; pc-er kom. Den vertikale integrasjon som kjennetegnet bransjen den gangen, ble erstattet med horisontal integrasjon, dvs. samarbeid mellom flere aktører basert på standarder. Forskjellen på de to strategiene er at den første skjermer det enkelte ledd fra konkurranse, mens den andre må være konkurransedyktig på pris og kvalitet gjennom alle ledd.

En snuoperasjon måtte til. Det klarte ikke ND. Noe av dette skyldtes nok også bedriftskulturen i ND; enhver strategisk beslutning fra ledelsen ble sett på som interessante innspill i en kontinuerlig kantinediskusjon.

Kundearroganse og det faktum at de aldri fikk innpass på det private markedet, bidro også. Samtidig førte børskrakket i 1987 til at offentlig sektor reduserte kraftig sine investeringer i teknologi.

Kunne Norsk Data vært reddet? Jeg har en personlig historie som kan si noe om det.

ND i Stortinget

Jeg var med da Stortinget besluttet å anskaffe datamaskiner for første gang i 1983-85. Tanken var å digitalisere all tekstproduksjon som foregikk på Stortinget, både i Stortingssalen og i de politiske komiteene. Formålet var rask gjenvinning av tekst. Statskonsult hadde fått utviklet SIFT (Søkning I Fri Tekst), i samarbeid med ND. SIFT var installert i Europarådet i Strasbourg, og var langt overlegen IBMS tilsvarende produkt (STAIRS). Bruk av SIFT i Stortinget kunne gi det et internasjonalt gjennombrudd. SIFT kunne bare brukes av NDs operativsystem. Det var altså et lukket system.

Vår opplevelse var at Norsk Data ikke fremmet SIFT som et viktig kjøpsargument, selv om det var med i tilbudet. Årsaken kan være at politikerne fikk kalde føtter da de skjønte at de enkelt kunne bli konfrontert med hva de tidligere hadde sagt om betente politiske saker som f.eks. "dynamisk skattepolitikk". De ville heller ha et rent tekstbehandlingssystem. Men det tekstbehandlingssystemet som ND hadde, NOTIS, ble ikke betraktet som like godt som alternativet (Wang).

De tapte derfor anbudsrunden i første omgang. Stort rabalder; lobbyvirksomhet ble satt i gang, og ND vant til slutt. Prosjektet gikk imidlertid dårlig og vondt blod ble skapt, også til sentrale Arbeiderparti-politikere som i utgangspunktet så positivt på ND i en industripolitisk sammenheng.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor ikke ND så verdien av SIFT i sin salgsprosess til å skape «verdens mest digitale nasjonalforsamling». Og ikke bare en som brukte tradisjonell tekstbehandling.