Hei på deg, Staten!

Hvor er Europas Google? Eller Facebook? Eller Apple? Ingen steder. Det eneste vi kan skilte med av globale merker er Spotify og Skype (begge svenskettede!), men de gir ikke de samme ringvirkninger. Vi i Europa ser langt etter det de har fått til i USA. Mange tror at svaret ligger i Silicon Valley, men det er ikke helt sant.

Mariana Mazzucato er økonomiprofessor og forsker på området. Hun kommer opp med et nytt bilde: Det er staten, ikke privatsektoren, som først og fremst driver innovasjon. Ja, den amerikanske staten. Privatsektoren og investorene strømmer dit staten har gått foran med høyrisikable investeringer. Staten er ikke bare en markedsregulator, den skaper også markeder.

Jeg hørte Mazzucato på TED i Edinburgh i sommer og ble betatt. Stjerneeksemplet hennes er Apples Iphone. Hver eneste nøkkelteknologi, som til sammen utgjør det populære, nyskapende produktet, er offentlig finansiert. Det gjelder Internettet, GPS (så telefonen hele tiden vet hvor du er), bredbånd kommunikasjon, berøringsfølsom skjerm, mikrochips – og taleaktiverte Siri. Dessuten fikk Apple sitt første store bidrag, femhundretusen dollar, fra SBIR som ligner litt på Innovasjon Norge.

Steve Jobs var et geni, ikke tvil om det. Han så mulighetene før de fleste andre og kastet seg ut i det. Han var den kreative integratoren, men uten statens bidrag hadde han ikke hatt noe å integrere.

Romfarten og militærvesenet hadde stor betydning for it-industriens vanvittige vekst. Men Mazzucato viser at statens betydning er like stor innen andre felter som for eksempel legemidler. De store produsentene forsker som bare det, men grunnforskningen er det staten som står for. Det samme gjelder det store, nye feltet nanoteknologi.

Så vi må slutte med å tenke på staten som bare en lovgiver og fasilitator som like ofte står i veien for innovasjon med alt sitt byråkrati. De må holde seg til det basale som utdanning og overlate til markedet å virke, sier folk. Staten, ihvertfall den amerikanske, er en sentral, risikovillig aktør. Uten staten stopper innovasjonen.

Den som tar risiko forventer uttelling. High risk, high return. Men hvordan får staten uttelling for sin innsats? Det må skje gjennom å erverve eierandeler og innkreve skatter. I det lyset er det ganske usmakelig at Apple og de andre store it-aktører benytter ethvert lovlig hull i boka til å unngå å betale sin skatt. Det er paradoksalt at USA, kapitalismens høyborg, hittil har latt det skje. For ikke lenge siden var Applesjefen Tim Cook kalt inn på teppet og måtte svare for seg. Han benektet enhver form for skatteplanlegging, men alle vet at det er løgn og forbannet dikt. Det eminente teknologiselskapet har bestandig vært en storforbruker av lure advokattriks.

Hva har så dette med Norge å gjøre? Trond Giske og regjeringen har i den nye næringsmeldingen (Mangfold av vinnere – Næringspolitikken mot 2020) løftet it og helse- og velferdsteknologi opp som to av Norges hovednæringer. Andre næringer som har hatt en slik status tidligere er energi, miljø, reiseliv, marin og maritim sektor. Meldingen er dessverre ulidelig lang på statusbeskrivelser, men pinlig kort på konkretisering og ny kunnskap.

Giske og hans departement kan lære minst to ting av Mazzucatos forskning som nå foreligger i bokform: "The Entrepreneurial State". Den ene er at valg av ord og bilder er viktig. Staten har gjennom alle år funnet seg i å bli fremstilt som tung og treg - som Dovregubben. Fleksibilitet og risikovilje tilhører privatsektoren, er den alment vedtatte sannheten. Tiden er kommet til å vise frem en annen virkelighet. ”Perception is reality” også her. Næringsmeldingen kan tjene som eksempel hvordan man ikke skal gjøre det – 184 sider av pjat, pjat og enda mer pjat. En melding som handler om alt mellom himmel og jord kan ikke få noen betydning – selv om IKT Norge gledet seg fælt.

Og det andre er at staten bør innse sin rolle som sentral aktør innen it-industrien og oppføre seg deretter. Næringsmeldingen bebuder enda en ny melding, en forskningsstrategi for it. Måtte det bringe friskere takter og mer vilje. Les Mazzucato, venner, den finnes som Kindle. Og tenk grønt for svingende.