Jenter som kommer og jenter som går

Datamaskiner og programmering, det vil si "hard core it", har vært mannens domene – enda det var Ada Byron som skrev verdens første program i 1837 og Grace Hopper som skapte verdens første kompilator på 1950-tallet. "The Real Programmer" har alltid vært en mann. På et tidlig tidspunkt tok mennene makten og de har aldri sluppet grepet. Hvordan skjedde det?

Historien er godt beskrevet i Nathan Esmergers bok The Computer Boys Take Over: Computers, Programmers, and the Politics of Technical Expertise. Det er nemlig mye politikk her. Blant pionerene var det mange kvinner. Rundt verdens første datamaskin, ENIAC, fantes en gruppe kvinner som ble kalt the ENIAC-girls. Vi snakker om pionértiden på 1950-tallet. Tanken var da at datamaskiner har bruk for to yrkesgrupper: De som planlegger og de som utfører.

Planleggerne var skarpskodde vitenskapsmenn, de drev med krevende intellektuelle øvelser rundt algoritmer og strukturer. Datamaskiner var noe helt nytt, ingen visste noen ting, alt måtte skapes ut av intet. Utførerne var en kombinasjon av kodere og operatører, og de var stort sett kvinner. De drev med manuelt arbeid, kobling av kabler og setting av brytere. Mennene gjorde tankearbeidet, de innoverte, mens kvinnene var kontorarbeidere som utførte det de fikk beskjed om.

Dengang var hardware og program samme sak. Software kom noen år senere. Programmering den gangen (som nå) var et håndverk. Algoritmer ble oversatt til maskinspråk. Det var særdeles krevende. Folk som drev med programmering måtte ha utholdenhet, presisjon og evne til å håndtere minutiøse detaljer. Planleggerne mente at "women are naturals", og det hadde de rett i. Mange kvinner har det som skal til, spørs om de vil.

Tanken var utilslørt elitistisk: Manuelt arbeid har lav status, ergo passer det for kvinner - mens vitenskapelig arbeid har høy status og passer derfor best for menn. Universitetets menn (fordi ENIAC i USA og NUSSE i Norge var rendyrkede universitetsfenomener) kunne ikke drømme om å fikle med kabler og sette brytere. De skulle tenke ut nye løsninger og hadde nok å tenke på.

Men så skjedde det noe. Man forlot maskinspråket og utviklet nye språk, for eksempel Assembler og COBOL, som skapte stadig større avstand mellom maskinene og programmene. Det var ikke lenger nødvendig å vite hvordan maskinene funket for å kunne skrive programmer. Dagens programmerere behøver ikke å vite noe som helst om hvordan selve maskinen arbeider – og derfor blir det skrevet mange pløsete, ressursødende programmer. Det er godt nok bare det virker.

I takt med denne utviklingen fikk kvinnene konkurranse, og programmering ble maskulinisert. De stillfarende, presise kvinnene måtte vike plassen. Inn kom de macho gutta med rufset skjegg, utvasket t-skjorte og sandaler som jobbet helst alene, om natten. Individualister som ikke brydde seg om hva brukerne sa, og ikke la fingrene imellom. Sosiale evner sto lavt i kurs. Matematiske evner kom i førersetet. Begrepet nerd ble født. Programmering ble en kunstart, ikke lenger håndverk. I miljøet rundt åpen kildekode kryr det fremdeles av slike machomenn. Vil du treffe dem, besøk Javazone eller en friprog-konferanse. Og kvinnene løp vekk så fort de kunne.

Da datamaskiner ble vanlige i bedrifter og offentlige etater begynte ledelsen å interessere seg for disse macho individene. De gjorde akkurat hva de selv ville, var notorisk vanskelige å styre. Men uten trollmenn stoppet it, så lederne måtte gå på gummisåler. Lederne liker ideer som standardisering, prosesser, testing, sertifisering – det vil si måter å ta et grep på de uryddige og maktfullkomne. Og det er omtrent her vi er nå.

It er født i USA og bærer fremdeles med seg mange av karaktertrekkene av det amerikanske samfunnet – individualisme, sjefen vet best, vilje til å lykkes, spisse albuer, røff tone. På godt og vondt. Derfor er det morsomt å se på verdens nye stormakt innen it, India. Mange indiske jenter elsker matematikk og vitenskaper, logikk er kult, synes de. Det indiske samfunnet nedvurderer og plager jenter, men innen programmering, i beskyttede omgivelser, kan de utfolde seg. Det er vanlig å finne indiske it-firmaer i Norge, og hos de er det mange kvinner som programmerer. Samme i India, tre av ti. I motsetning til norske jenter, som ofte plasserer seg i mellomleder-posisjoner, kommer de indiske ikke videre. The Global Gender Gap Report for 2013 viser at forskjellen i standing mellom menn og kvinner er minst i Island, Finland og Norge. India ligger på 101. plass. Indiske kvinnelige programmerere får sjelden lederansvar. Dét har Kirsti fått, og det kan vi være glad for.

hidas@online.no