Store Bukken Bruse

IBMs System 360 ble lansert i april 1964. Før ble maskinene brukt til tekniske beregninger, med S/360 ble fokus rettet mot administrativ databehandling. Effektiv input/output av data ble viktigere enn tallknusing. Jeg husker dagen. Jeg jobbet hos IBMs lille konkurrent, franske Bull, og vi ble truffet av lynet.

Femti år senere lever S/360s barnebarn, som heter System Z, i beste velgående. Teknologisk modernisert i mangfoldige runder. IBM hevder at de investerer en milliard dollar i hver ny generasjon, og det har de tenkt å fortsette med. Det er fremdeles mye liv i den gamle arbeidshesten.

Det spesielle med stormaskiner (eller mainframes) er at de kan kjøre flere ulike oppgaver i samme maskin slik at ressursene blir godt utnyttet. Hovedoppgaven er alltid back-office transaksjonsbehandling slik det foregår i bank, forsikring, forvaltning, varehandel. Millioner av prinsipielt identiske transaksjoner blir håndtert i stor fart.

Fortsatt bruker 92 av verdens 100 største banker (og alle de norske) stormaskiner i sine virksomhetskritiske oppgaver. Stormaskin-eiere sier de er godt fornøyd med kapasiteten, stabiliteten og sikkerheten. Men innovatørene av it på 2000-tallet, som Google, Facebook og PayPal, har valgt helt andre løsninger. De bedriver transaksjonsbehandling i global skala, men har bygget svære datasentre ut av selvutviklede, sammenkoblede standardmaskiner med x86 som kjerne. Tusener av dem!

Det har aldri vært mer stormaskin-kapasitet installert i verden enn i dag, men den er konsentrert på stadig færre hender. Gartner anslår den installerte kapasiteten til 25 millioner mips, det dobbelte av hva den var for bare fem år siden. Det er paradoksalt at kapasiteten øker skarpt selv om antallet kunder minsker. Og Gartner får stadig spørsmål fra kunder om hvordan de kan migrere vekk fra sine stormaskiner uten å påta seg altfor stor risiko.

Kundene vil gjerne slippe. Det som bremser dem er applikasjonsporteføljen. Stormaskiner kjører livsviktige applikasjoner, opprinnelig utviklet på 70- eller 80-tallet og lappet på siden. De er skreddersydd, tilpasset stormaskinens tekniske særegenheter. Hver gang temaet "migrasjon" kommer på tapetet viser det seg at det er mye billigere å videreutvikle det man allerede har enn å dra i gang det store hjulet med å flytte eller skifte kjernesystemer. Back office behandling forandrer seg ikke så fort. Det er dette som kalles "innovatørens dilemma".

IBM er alene i verden om å levere stormaskiner. Markedet er stort nok for én, men ikke for to produsenter. Alle som har prøvd seg er forlengst borte. Det er selvfølgelig ytterst betenkelig at én monopolist har grepet på 92 av 100 kjempestore banker og andre viktige samfunnsaktører. IBMs kunst er å ta ut fete marginer, men ikke bli så grådig at kundene føler seg ille nødt til å finne noe annet. Å erte på seg verdens største banker har IBM avgjort ikke lyst til. Som overalt ellers - det er software og services, ikke hardware, som koster flesk.

Stormaskinen er god til å kjøre mange ulike slags applikasjoner. Det er både en åpenbar styrke og en like åpenbar svakhet. Svakheten ligger i at det er så mange applikasjoner som skal migreres hvis man vil vekk fra stormaskinen. Kompliserte migrasjoner forutsetter oppdatert detaljdokumentasjon som de færreste har. Dessuten er det ingen løsning å migrere halvparten fordi da vil den gjenværende halvparten bære alle kostnadene. Alt eller intet.

Kundene pleier å fremheve tre momenter når de problematiserer sine stormaskiner. Kostnadene er for høye selv om sammenligninger ofte er vanskelig. Spesialistkunnskapene forvitrer fordi folk går i pensjon. Og kompleksiteten virker skremmende. Det er noe i alt dette, men etter alle rundene er System Z blitt en gjennomarbeidet produktfamilie, dét skal de ha.

IBM har grepet fatt i kunnskapsproblemet. De har inngått avtaler med tusen høyskoler verden over som skal utdanne unge folk til stormaskin-spesialister. (Hvis de unge gidder, altså.) De har også tatt tak i modernisering gjennom spesialmaskiner som kan kobles til for å utføre oppgaver som stormaskiner ikke er godt egnet til. Integrated Facility for Linux har vært en suksess, minst en tredjedel av kundene bruker i dag Linux (men ikke bare Linux) på stormaskinene sine.

Fem tiår er en anselig alder for noe så ungt som datamaskiner. Kommer våre etterkommere til å feire hundreårsdagen? Neppe. Konkurransen fra stadig kraftigere, sammenkoblede "småmaskiner" med Windows, Linux og all verdens applikasjonspakker blir nok uimotståelig. Men de står seg i fem til ti år til.

hidas@online.no