Grand Dame des Trains - et teknologisk reiseliv

Foran meg sitter en staselig dame med hatt, sjal og store ear hoops i gull. Den svarte kajalen er tjukk, og den røde leppestiften, Ines signatur, er selvfølgelig på.

Vi tar oss en kaffe og snakker om alt fra teknologi-utviklingen Ine har sett fra sin karriere fra 70-tallet frem til 2010, om tog og reiseliv, og sosiale medier.

17 siders if

Det er åpenbart at Ine har en stor entusiasme og kjærlighet for teknologien. Småhistoriene om alt fra Cobol til Fortran sitter løst. Ine går kanskje litt mot strømmen der hun faktisk kan trives å jobbe med førstnevnte, men da må det gjøres ordentlig.

– Det var moteriktig på 80-tallet å skrive bare «if» og ikke «go to» i Cobol, som resulterte i 17 sider lange if-statements, forteller hun.

Nylig feiret hun 60 års-jubileum med sine medruss, og snart feirer hun 80-årsdag med togferie i Istanbul. Da hun var yngre studerte hun ved Norges Tekniske Høgskole, nå NTNU, men hun trivdes aldri.

– Jeg ble rekruttert til et forskningsprosjekt ved UiO, og jeg jobbet i en komite for samfunnsvitenskapene i åtte år fra 1970, forteller Ine. Der skrev Ine maskinkode og programmerte i Fortran.

Tyttebærplukking og kreft

– Det var en spennende tid, for det var et teknologisk kvantesprang som foregikk, sier hun.

Samfunnsvitenskapene hadde sittet med mekaniske regnemaskiner og regnet på disse matematiske formlene for å kunne forkaste nullhypoteser og slikt, og hadde nå plutselig så mange tabeller de ønsket fra kun én maskinkjøring.

– Et populært utsagn på denne tiden, med sine store permer, var at du trenger ikke flere tabeller enn det du har plass til på et kontor, humrer Ine.

Alt var ikke problemfritt med denne nye teknologien: man kunne sitte med materiale der dataen ikke var riktig bearbeidet, noe som skapte sammenhenger som ikke nødvendigvis eksisterte.

– Man lærte det etter hvert, men noen publiserte en forskningsartikkel om at det var sammenheng mellom å plukke tyttebær i Syd-Norge og å få kreft, sier hun. Det var en tid preget av hullkort og magnetbånd.

Ine påpeker at Madeleine Carey i 1958-1960 viste frem kraften som utgjorde 5 MB lagring: hele 62.000 hullkort. I dag sliter vi med å finne USB-pinner med færre enn 16 GB. Da kan man bare glemme 1 terrabyte data – i 1970 så var prisestimatet for denne lagringen rundt 737 milliarder dollar.

Systemer som ikke fungerer

Senere går ferden videre til det som da het Norges Kooperative Landsforening, nå bedre kjent som Coop. Et distribusjonssystem for lagrene skaper trøbbel både for Coop og for Ine. Det fungerer ikke slik det skal, og ender blant annet i et stort høstsalg på sommeren fordi systemet har insistert på at ymse varer var utsolgt. Det kan minne om problematikken vi til stadighet ser, der forventninger på toppnivå ikke samsvarer med det teknologene vet.

- De som bestemmer, vet ikke, men de som vet, får ikke bestemme, sier Ine.

Tar alt ansvar

Mye måtte ryddes, og Ine kommer seg i mål med prosjektet – men en ansatt har glemt å slette en fil. Da går hele systemet under i et døgn rett etter påske, når lagrene er fryktelig travle. En overordnet spør Ine, kan hun stå foran alle og fortelle hva som hadde skjedd? Ja, sier hun. Stemningen er ganske trykket.

– Så sier jeg, jeg tar fullt ansvar for denne feilen. Og det punkterte vel egentlig hele den sure stemningen, og så var alt greit, ler Ine. Likevel har prosjektet vært en lang motbakke med mye kaos, og dermed ser Ine seg om etter en ny jobb.

Samtidig var årene hos Coop et møte med Burroughs Large Systems, en stormaskinteknologi som Ine ble begeistret for noe utover alle grenser, dette fikk også innvirkning på arbeidsoppgavene i resten av yrkeskarrieren.

Hun ender etter Coop i det som den i 1981 het Fellesdata. Der ble hun teknisk prosjektleder for et gigantprosjekt som skal vurdere nye terminalsystemer for samtlige norske sparebanker.

– Det var nok ikke helt tiden for det, sier Ine, fordi det var litt for tidlig i den teknologiske utvikling på åttitallet. Prosjektet blir avsluttet et og et halvt år etter at hun starter som prosjektleder. Deretter jobber hun som selvstendig konsulent i et lite selskap, og skrev blant annet et bookingsystem for Gullivers reiser.

Flytter etter kjærligheten

Så skjer det noe som bryter konsulenttilværelsen. Ine blir helt vilt betatt av en kvinne og flytter med henne til Kairo i Egypt.

- Jeg får en jobb med å selge helsesystemer for Unisys til det egyptiske militæret under første gulfkrig. Jeg tror ikke det endte med kjøp da, ler Ine.

Ved en tilfeldighet vinner Ine et firedagers cruise langs Nilen, og den første kvelden på skipet bryter Gulfkrigen ut. Ine hadde kortbølgeradio og ville følge med på utviklingen, men hun skrur på radioen og får høre at den norske kongen er død. Så da måtte hun over på BBC.

Etter hvert blir hun sendt til Amsterdam, som hun selv sier fordi ingen bekymret seg for en konsulent hva gjaldt forsikring under krigen. Etter besøket i Amsterdam (og London) ble en Unisys micro-stormaskin sendt til Kairo.

For å få denne gjennom tollen i Kairo får Ine noe sånt som 117 underskrifter fra alskens ansatte på flyplassen, der kun 15 er hennes egne. Det er vanskelig å tenke seg, når vi i dag legger laptopen pent i sekken når den er scannet i sikkerhetskontrollen.

Kjører koden solo

Hun bor i Kairo til våren 1991, og blir rekruttert i 1994 til å jobbe i Istanbul. Enda et kaotisk miljø følger, og på et tidspunkt velger Ine å produksjons-sette en effektiviseringskode uten å høre med noen på forhånd. Hun sjekker med andre ansatte om de har fått noen tilbakemeldinger, men det har ikke kommet noe fra brukerne.

Det hun derimot får fra kollegaene er ros og overraskelse over at systemene plutselig fungerer så raskt. Ine forsikrer om at hun kunne omgjort koden på under fem minutter hvis det ikke hadde fungert, og ser at det var en risiko å ta. Men slik fungerte det på denne arbeidsplassen, der den som snakket høyest i møter fikk sagt mest. Og der det verken var møteagendaer eller referat.

Varige spor med tog

Det var en fin tid i Istanbul for Ine.

– Det er en by som har satt varige spor i mitt sinn, og det er derfor jeg drar for å feire min 80-årsdag i Tyrkia. Da skal vi kjøre rundt med tog, sier Ine.

Tog-gleden kommer fra jobb i SWIFT i Amsterdam fra 2005 til 2010. Da får hun oppleve gleden ved å reise rundt med langtog i Europa. Det er fire år siden Ine bestemte seg for å slutte helt med flyreiser.

– I år har jeg foreløpig gjort unna 15.000 km med tog i Europa, forteller Ine. Hun er veldig aktiv i Togferie-gruppen på Facebook, og stadig vekk blir hun gjenkjent på gata. Både i Norge og i resten av Europa.

Selv har hun sagt i gruppen, at «etter å ha funnet meg selv, finner jeg for det meste frem overalt».

Grande Dame des Trains

Etter en tid skiftet Ine navn, delvis fordi hun er trans. Hun forteller at navneendringen ikke var rare greie. Hun tok vekk en G i et navn som er vanlig for begge kjønn i Norge. Hun sier forandringen skyldtes mest et innfall en kveld foran datamaskinen tilkoplet Skatteetaten. Det tok noen millisekunder. Det var en grei prosess, selv om det tok tid med pass. Ine tenkte hun ville dele endringen med tog-gruppa. Uroen for en dårlig reaksjon var der, men den var ubegrunnet:

– Jeg fikk 103 positive kommentarer og 1000 likes, forteller en glad Ine.

Stadig gjenkjennes hun fra tog-gruppen, til og med en gang i Dassia på den greske øyen Korfu da hun spiste middag langs stranden med noen venner. Fire norske damer brøt ut – Er det Ine? Og det var det jo.

Ofte blir hun kalt Grande Dame des Trains, som virker veldig passende for en så staselig dame med bagasjen full av livserfaring og koding i programmeringsspråk vi tenker lite på i dag.

En verden av sosiale medier

I tillegg til Facebook var Ine tidligere veldig aktiv på Twitter, og nå på Bluesky. Stiftet av Twitters grunnlegger Jack Dorsey, peker den seg ut som en mulig arvtaker, og mange norske twitrere har migrert over på denne plattformen.

Ine var ikke alltid så aktiv som hun er nå. I starten var Twitter en fin lyttepost, der Ine fikk med seg nyheter og skapte et bilde av verden. Det er fjernt fra alt mulig feilinformasjon som plager plattformen i dag. På det meste hadde Ine 2100 følgere på Twitter, noe som har sunket etter at plattformen har mistet popularitet.

– Du er jo veldig populær på sosiale medier. Hvordan kom du inn i det og hva gjør at du vil dele så mye på internett?

– Jeg har vært mest aktiv i Togferie-gruppen på Facebook. Men jeg ble veldig provosert av en transkarikatur som Bergens Tidende hadde for et par år siden. Da ble jeg plutselig transaktivist på Twitter, sier Ine med en latter.

Karikaturen hun snakker om, omhandlet debatten om kjønn og garderober, med et bilde av en karikert transkvinne i en garderobedusj.

– Det ballet på seg og ledet til mange følgere, så jeg bygde på det. Jeg oppdaget at jeg ikke var spesielt nervøs for å by på meg selv, så da tenkte jeg det er jo bare å stå på.

Eldst på plattformen

Stort sett har det gått greit.

– Det jeg har oppdaget er jo at jeg stort sett får være i fred. Det ble oppfordret til gruppevoldtekt av meg en gang, men ikke noe utover det. Jeg rapporterte saken til politiet, men det fikk ingen følger annet enn at politiet skulle følge med.

– Jeg får ingen sjikane, og jeg vet ikke hva det skyldes – men kanskje det er alder? Jeg minner stadig tidligere forlagsredaktør Anders Heger om at han ikke lenger er eldste nordmann på Twitter eller Bluesky, smiler Ine. Heger er tross alt ikke mer enn 67 år.

En vanskelig verden, men godt med tog

Ine kan føle på at det er vanskelig for tiden å være aktiv på sosiale medier fordi det skjer så mye grusomt i verden.

– Ikke med meg selv. Det å være trans er helt greit og det gir ingen problemer på sosiale medier, men verden er vanskelig å kommentere. Ine snakker da om konflikten og krigen i Ukraina, Palestina og Israel.

– Verden vrenger seg på en måte som jeg ikke har sans for. Man får litt lyst til å holde kjeft og heller skrive om tog igjen, innrømmer Ine.

– Hva får du ut av å være på sosiale medier da?

– Jeg føler det gir meg en del trening i å formulere meg kort, og det har jeg stor glede av. To hundre tegn er ikke mye. Jeg merker at mine polemiske evner har hatt godt av det. I tillegg føler jeg at det er viktig å skyte ned en del synspunkter, sier hun. Før hun fortsetter:

– Jeg har mange gode interaksjoner og venner. Men jeg blir bare gjenkjent for tog, smiler Ine. Og proklamerer stolt at Facebooks Togferie-gruppe nok er det hyggeligste stedet på internett.