Nettramp eller aktivister?

I løpet av noen uker har en rad med tall oppnådd heltestatus på nettet. Det handler om en 32-sifret 128-bits kode. En video med en amatørmusiker som synger (sic!) koden er lastet ned 45 000 ganger på Youtube.

Det var egentlig bare et spørsmål om tid. Allerede i februar ble det lagt ut en tallkode for å knekke krypteringen i AACS, som åpenbart har skapt et intenst hat. AACS står for Advanced Acess Content System, et beskyttelsessystem for de nye HD-formatene HD DVD og Blu-ray utviklet av et konsortium dannet av blant andre Microsoft, Intel og IBM, i samarbeid med filmselskaper og produsenter av de optiske platene.

Dersom AACS kan knekkes og teknologien for å gjøre det spres raskt, betyr det i praksis at beskyttelsen av innholdet på de nye digitale formatene blir verdiløs. Mye tyder på at kampen er tapt (eller vunnet, avhengig av ståsted) nesten før den har kommet i gang.

Et søk på den omstridte tallkoden gir omtrent 200 000 treff på Google. De siste ukene har også mangfoldige innlegg på nettstedet digg.com inneholdt koden som knekker AACS. Disse innleggene ble fjernet.

LES OGSÅ: Presser Google til sensur

Jay Anderson, administrerende direktør i Digg.com, ble satt på en alvorlig prøve. Forrige tirsdag kveld skrev han i sin blogg at han var pent nødt til å fjerne postene som inneholdt den ulovlige (?) koden. "Skal Digg overleve, må vi følge loven" skrev Anderson da.

Det skapte voldsomme protester. Et overveldende antall bloggere postet koden igjen og igjen. Bare noen timer senere snudde selskapet. Diggs gründer Kevin Rose skrev da på sin blogg at ledelsen ville slutte å slette postene "og ta de følgene som måtte komme".

På digg.com er debatten kokende. Vil dette holde i en rettssal?

Jurister diskuterer som bare teknisk kyndige amerikanske advokater er i stand til. Er AACS kopisperre eller tilgangskontroll? Definisjonen her kan avgjøre hvor saken ender juridisk.

Enkelte i denne debatten hevder absurd nok at siden musikk på cd i bunn og grunn bare er en tallrekke, kan den ikke være gjenstand for kopirett/opphavsrett.

Det betyr i så fall at alt som er digitalt kan eies; det er jo bare nuller og ett-tall alt sammen..

Saken er svært interessant av flere årsaker. Digg.com hevder overfor computerworld.com at de er opptatt av å overholde loven. For eksempel vil kontroversielt pornogafisk materiale bli fjernet straks.

Men i synet på kopisperrer er lederne av Digg.com på linje med sine brukere. De har derfor valgt å bøye seg for brukerne. "Vi er det samfunnet dere har bygget" sier Adelson til Computerworld.com.

Eksperter på nettsamfunn hevder at brukerskapte nettsteder skaper sine egne sosiale normer. Føler de seg tråkket på, vil de protestere. Entusiasmen om denne saken er overveldende, og det aldri tvil om konsensus; AACS er en styggedom.

Det er en viktig debatt som sparkes i gang. Minst 90 prosent av innleggene på digg.com er støtteerklæringer til gründeren Kevin Rose. Likevel: hvor demokratisk det enn høres med nettsamfunn og at redaksjonen velger ikke å sensurere brukerne, har den ofte selvrettferdige selvtekten på nettet en del sider som kanskje er mindre behagelige.

Er det ytringsfrihet å påberope seg retten til å spre innhold som for de fleste er åpenbart ulovlig? Er fravær av redaksjonell innblanding på et nettsted som digg.com et demokratisk prinsipp?

Mange av forkjemperne for å spre denne koden utviser et i beste fall originalt syn på demokratiske prinsipper og tradisjoner.

Det er slike som smykker seg selv med hedersbetegnelser som " borgerrettighetsforkjemper" (noen kaller seg faktisk det...) og " utøvere av sivil ulydighet". I denne saken. Men modige nok til å stå for sin sak med fullt navn er de ikke.

Et innlegg på digg.com illustrerer perspektivet: "Jøss. Tenk om vi kunne stablet på beina den samme entusiasmen om riksrett".

Det er helt sant at AACS, DRM og det meste mediebransjen forsøker for å beskytte sitt innhold med ny teknologi, har vist seg ganske nytteløst. Alle som skal selge musikk og film står overfor en helvetes oppgave og de har ikke løst oppgaven ved å tråkke sin kunder på tærne.

Men det blir noe hult over de filosofiske argumentene, de som rettferdiggjør alle brudd på opphavsrettigheter med kvasiintellektuelt visvas om koder, tall og kopienes skjøre eksistens. Alle produkter er kopier, så å si per definisjon.

Mediebransjen har et gedigent problem, som ganske enkelt består i at terskelen for å opptre som anonym nettramp har blitt så lav at det nesten ikke er mulig å snuble i den. Dette er en gigantisk utfordring, men den har fint lite med borgerrettigheter eller ytringsfrihet å gjøre.