Teknikk fra uka som gikk

Google med rullende 3D-skannere

Google Street View er en utrolig nyttig tjeneste, selv om mye av blesten tjenesten har fått, er alle de rare menneskene og hendelsene kamerabilene har plukket opp på sin vei. Siden Google startet opp i 2007 med å ta seg ut i den virkelige verden for å ta bilder som supplement til sin karttjeneste, har selskapets biler ifølge nettsiden Wired tilbakelagt omlag 16 millioner kilometer og tatt bilder på alle kontinenter, Antarktis inkludert.

Nå har Google gjort en større oppgradering av kamerariggen på bilene sine for første gang på åtte år. Denne oppgraderingen er både en forbedring og en forenkling, der bildekvaliteten økes, samtidig som antallet fysiske kameraer er halvert. Nå brukes syv 20 megapikslers kameraer for å se alt rundt bilen. I tillegg har det kommet to nye HD-kameraer som vender rett til sidene for bilen, for å kunne lese gateskilt, navn på forretninger, og til og med fange opp informasjon om åpningstider.

En annen nyhet er at bilene er utstyrt med to LIDAR-sendere. LIDAR blir ofte definert som «Light Imaging, Detection And Ranging», som altså er laserbasert måling av omgivelsene rundt senderen, vel kjent fra for eksempel autonome biler.

Google selv har ikke sagt noe om hvordan de planlegger å bruke dataene fra disse senderne, men det har den anerkjente nettsiden ARS Technica spekulert litt omkring. LIDAR-enhetene bilene er utstyrt med, har en vertikal strålebredde på 15 grader, vel egnet for å se trafikken fra en autonom bil. Google har imidlertid montert disse «laserpuckene» i 45 graders vinkel, noe som tillater dem å registrere bygninger og landskap som rager høyt over bilene. Dermed er det all grunn til å tro at Google nå har ambisjoner å lage en 3D-modell av den fysiske verden. Om dette blir til 3D-grafikk overalt i Google Maps, eller en datapakke selskapet akter å selge til fabrikantene av autonome biler, gjenstår å se.

Knøttsmå antenner

Tradisjonelle radioantenner har en lengde som henger sammen med bølgelengden til signalene de skal håndtere. Enten har de samme lengde som bølgene, eller så har de en eksakt brøkdel av bølgelengden, oftest en halv eller en fjerdedels bølgelengde. Dette er grunnen til at båtantenner for VHF-radio er cirka en meter lange, mens Wi-Fi-antenner vanligvis er omlag ti centimeter lange.

Dette er en opplagt begrensning for videre miniatyrisering av radioer, noe professor Nian Sun ved Northeastern University i Boston ønsker å gjøre noe med, kan vi lese i magasinet Science.

Der har de klart å lage antenner som bare er en hundredel av størrelsen til dagens antenner. Det åpner for å lage radiokommunikasjon i hjerneimplantater, andre mikroenheter innen medisin, eller en mobiltelefon du kan bære i en ring på fingeren.

I stedet for å fange opp de elektromagnetiske bølgene som radiosignaler er, så kan en antenne bruke akustiske bølger fra samme frekvens i stedet. Disse bølgene er omlag ti tusen ganger mindre enn radiobølgene, noe som fører til at antennene som bruker disse bølgene kan være to størrelsesordener mindre enn de mest kompakte av dagens antenner, melder universitetets nyhetsside.

Antennene som professor Suns team har demonstrert konverterer mellom radiobølger til akustisk resonans til spenningsendringer som elektronikken kan bruke ved hjelp av nanoelektromekaniske systemer (NEMS). En rund piezomagnetisk membran koblet til et piezoelektrisk materiale vil fungere for signaler i gigahertz-området, for eksempel Wi-Fi. Teamet har også lagd en firkantet antenne som passer for radio- og TV-signaler i megahertz-området, der begge antennene er mindre enn én millimeter i diameter, og kan integreres på en og samme brikke.

3D-print sterkt som stål

Selv om 3D-printing foreløpig ikke har blitt en så banebrytende teknologi i samfunnet som de ivrigste tilhengerne skulle ha det til, så foregår det likevel mye teknologiutvikling på området.

Den vanligste måten å skrive ut ting med 3D-printere er ved å smelte et plastfilament som bygger opp gjenstanden. Problemet med dette materialet er at det ikke er så sterkt at det kan inngå som maskindeler, eller andre ting som skal tåle store fysiske påkjenninger. Det finnes løsninger for å printe med metallpulver, men dette krever svært høye temperaturer og en komplisert prosess som består av flere komponenter.

Nå melder nettsiden Extreme Tech at selskapet Markforged har en enklere løsning. De kan printe deler ved hjelp av karbonforsterket nylon, som selskapet påstår er like sterkt som stål. Denne løsningen skal være 20 ganger sterkere og 10 ganger stivere enn tradisjonell ABS plast. Derfor mener selskapet at deler som er skrevet ut med printeren Markforged X5 kan erstatte deler som er lagd av utfrest aluminium for industrielle anvendelser. Dette skal gå 50 ganger raskere enn å fremstille deler av aluminium med tradisjonelle metoder, og skal koste en tjuendedel av maskinerte deler, blant annet fordi det ikke er noe svinn av materialet.