LEDER:
På tide å snu, Jonas!
Nå må noen tørre å snu. Selv med politisk oppvask omkring innleie av konsulenter blir det neppe noen avklaring før sent på høsten. Da kan det være for sent for mange av de berørte.
Opposisjonen ruster til kamp mot innleiebestemmelsene. Spørsmålet er om den prosessen tar for lang tid. For i mellomtiden råder kaoset, og det påvirker både innleier og den innleide.
Selv om næringsminister Vestre sa at alt er som før, handler arbeidstilsyn og skattemyndigheter i tråd med lover og veiledere. Jonas Gahr Støre har på direkte spørsmål svart at det ikke er aktuelt å gjøre noen endringer.
For hver dag som går presser konsekvensene av kaoset seg på. Flere selvstendige it-konsulenter kaster inn håndkleet. Det kan være like greit, for oppdragene er i ferd med å tørke inn også. Kundene tør ikke å leie inn i strid med loven.
Det er særlig de store oppdragsgiverne, med volum til å ha egen juridisk avdeling, som er i ferd med å endre praksis. For mange selvstendige spesialister er dette de aller viktigste kundene. De som kan tilby de lengre oppdragene, med et behov for å trekke på kompetansen deres gjennom et lengre utviklingsløp.
For hver dag som går presser konsekvensene av kaoset seg på.
Slike oppdrag er selve bærebjelken i de minste selskapenes virksomhet. Det som gir en viss grad av trygghet og forutsigbarhet, samtidig som det gir den fleksibiliteten og friheten mange av dem søker. De som har tatt skrittet og startet egne virksomheter er gjerne hardtarbeidende og dyktige fagarbeidere, som ønsker å gripe en mulighet til å sitte igjen med mer av timeprisen selv, eller rett og slett ha større frihet.
Grunnen til at kundene velger de små, er ofte tilgang til helt spesifikk kompetanse. En navngitt og dedikert ressurs de kan stole på. De riskerer ikke at en junior kommer inn døra så snart oppdraget er underveis.
Når vi skriver 2024, og det er skrikende behov etter kompetanse for å løse morgendagens utfordringer, er det totalt ubegripelig med det som i praksis er et yrkesforbud for de minste.
På mange måter kan utvikling av et større prosjekt sammenlignes med et fysisk bygg. Som regjeringsbygget. I alle etasjene, i alle rom, er det behov for mange forskjellige kompetanser. På kontorene er det behov for snekkere, malere, elektrikere, og mange andre kompetanser. På toalettene trenger man murere, rørleggere og flisleggere. I felleslokalene trenger man interiørarkitekter og møbelsnekkere.
Statsbygg kan ikke ansette alle disse menneskene. Når de er ferdige med regjeringsbygget må de videre til neste bygg der fagkunnskapene deres trengs. Kanskje må noen av dem tilbake i forbindelse med vedlikeholdsarbeid senere, men ikke alle. Til det løpende arbeidet trenger man personale til drift – ikke utvikling.
Ser ikke regjeringen at en it-konsulent ikke bare er en it-konsulent? Det er i virkeligheten minst like spesialiserte fagarbeidere som i byggebransjen. Å sette en testleder til å utvikle systemkall til databaser, er akkurat like effektivt som å sette en maler til å støpe våtromsgulv. Når systemet er ferdig utviklet, skjer det en overlevering til driftsavdelingen. Der sitter helt andre spesialister. Som kan helt andre ting enn de som lagde løsningen.
Men hvorfor kan man ikke bare definere alle it-oppdragene som entrepriser? I et fysisk bygg legges detaljerte planer flere år i forveien. Dette er prosjektering man har gått bort fra i den digitale verden. Teknologiutviklingen går så fort at løsningene er utdatert før de ble satt i drift. Derfor benyttes smidige og agile metoder som tåler at veien blir til mens man går.
Akkurat nå er smidighet noe vi trenger i ploitikken også. Det er på tide å snu! Før den svært nyttige og fleksible underskogen av kompetanse rett og slett forsvinner. Det vil i så fall være et tap, både for de berørte fagfolkene, for markedet, og ikke minst for samfunnet som trenger løsningene.
