Hva it har å lære av stålindustrien

En skrue er en skrue, en bolt er en bolt, og stål er vel stål? Tja. Ikke hvis du skal bruke den i et fly, eller på en oljeplattform. Eller for den saks skyld, noe militært. For at du skal kunne skru inn bolten, er det faktisk ganske mye du må vite om den.

For å vite bruddstyrken på stålet må man vite akkurat hvor og hvordan bolten ble laget. Hvor stålet ble framstilt, hvilket arbeidslag som var på jobb akkurat da, smeltetemperatur, hvordan det ble kjølt ned, hvordan stålet har blitt behandlet i verdikjeden fram til at bolten eksisterer, kort sagt – alt.

Dette er informasjon som følger med alle stålprodukter helt fram til sluttproduktet. Vel å merke der man er avhengig av kvaliteten. I flyet, på oljeplattformen, i bygget – samme hva det måtte være den skal brukes til.

Hvis noen skulle finne ut i ettertid at det var uregelmessigheter i en bolt, må man være sikker på akkurat hvilke andre bolter som må byttes ut. I bærende stålkonstruksjoner handler dette om sikkerhet. Det er lenge siden Parnair-ulykken lærte oss risikoen forbundet med å benytte tilsynelatende ubetydelige deler av dårlig kvalitet.

Det samme gjelder tillit. Hvis produksjonen har foregått i et land man har embargo for å handle med. Man finner ikke én bolt av russisk stål i en Nato-stridsvogn. Samme hvor godt en russisk bolt måtte passe, og samme hvor god kvaliteten måtte være.

I en stadig mer regionalisert verden har it-bransjen dessverre noe å lære av stålindustrien. Både fra et sikkerhetsperspektiv – der personsøkerangrepet i Libanon burde ha lært oss risikoen forbundet med å ta i bruk teknologi der man ikke er sikker på opprinnelsen til alt som er inni.

Regionaliseringen som skjer i verden, med økende mistillit, tollmurer, bruk av proteksjonisme og økende nasjonalisme, bryter dessverre ned den eneste ingrediensen som bremser det enorme byråkratiet som følger med på kjøpet: Tillit.

Uten tillit, må vi ha kontroll på alt. Hver eneste komponent, hver eneste integrerte krets i maskinvaren, hver eneste kodelinje i programvaren. Det vil koste i form av byråkrati, og dyrere produksjonslinjer for maskinvare. Hva det skal bety for kildekode basert på helt åpen programvare skal bli mer spennende å se.

Kanskje er byråkratiet noe vi trenger uansett for i ivareta sikkerhet. Det som virker sikkert er at vi velger oss verdensledere som ikke akkurat bremser utviklingen.