Regjeringen svikter når det gjelder digital beredskap og sikkerhet

Da statsminister Jonas Gahr Støre høsten 2023 sa han ville opprette et digitaliseringsdepartement med en digitaliseringsminister, hadde han en visjon: Digitalisering har ikke bare en verdi i seg selv, men vil være avgjørende for den omstilling og fornying samfunnet står overfor. Men det krever samarbeid på tvers av sektorer og med næringslivet. Samarbeid er et hyggelig ord, sa han, men la til: Det må bli samarbeid med fast hånd.

Støres visjon er langt fra oppnådd 2 år etterpå. Det er flere årsaker til det. Den viktigste er at det ikke er noen samlet styringsmodell på tvers av sektorer for å løse komplekse samfunnsutfordringer. Et eksempel er bruk og utvikling av samfunnskritiske kartdata.

Fellesløsninger som råtner på rot

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktшr Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

Kartverket la nylig frem sin statusrapport om bruk av kartdata.

Norge har ett av verdens mest kostnadseffektive datasystemer for innsamling, forvaltning og deling av kartdata. Men mange av dagens løsninger er utdaterte, ustabile og ikke tilpasset dagens og morgendagens behov. Den underliggende digitale infrastrukturen er underfinansiert, og potensialet for deling og verdiøkning av dataene er ikke utnyttet godt nok. Det er ikke lagt godt nok til rette for at næringslivet kan bidra til utbredelse og bruk av infrastruktur og data.

Vi ligger langt etter andre land når det gjelder innovasjon, styring og finansiering av kartdata.

Dette har store negative konsekvenser for vår evne til å møte klimautfordringer, ekstremvær, sabotasje av kritisk infrastruktur, generell sikkerhet og beredskap. Det har også konsekvenser for mer «dagligdagse» utfordringer som boligbygging og næringslivsutvikling.

En undersøkelse som analyseselskapet Menon har utført, viser at den samfunnsøkonomiske verdi av den geografiske infrastrukturen og fellesløsningene, er på 30 milliarder pr. år, fordelt på 17 milliarder på offentlig sektor og 13 milliarder på privat sektor. Verdiskapningen er størst innen geomatikk (kartdata for kritisk infrastruktur) og samferdsel – områder som typisk involverer både privat og offentlig sektor.

Verdien er i ferd med å forvitre på grunn av manglende investering i infrastruktur og fellesløsninger. Samtidig øker bruken av disse løsningene. Antallet kartvisninger har økt fra 2 milliarder i 2011 til 21 milliarder i 2024. Uten oppgradering vil enten funksjonaliteten i tjenestene reduseres eller i verste fall måtte legges ned.

For å snu denne trenden trengs ikke i første rekke mer teknologi, men en bedre strategi og endrede rammebetingelser.

Svakheten ved nåværende geodata-strategi

Den forrige strategien, Alt skjer på et sted, er fra 2015. Den har målsetninger som er identiske med de en har i dag:

• Felles løsninger og teknologi som understøtter en effektiv oppgaveløsning og som åpner for nye bruksmuligheter
• Et velfungerende samspill om forvaltning, deling, utvikling og innovasjon mellom aktørene i både offentlig og privat sektor
• Rammebetingelser som er forutsigbare og godt tilpasset utfordringene i det digitale samfunnet

Den har også samme strategi: Geodata favner et bredt aktørbilde, som følge av geodataenes natur og tverrsektorielle betydning. Siden mange datasett har en geografisk komponent i seg, og inngår i en rekke verdikjeder, bør de ses i sammenheng.

Det geografiske stedet er nøkkelen til denne sammenhengen.

Ved en objektorientert tilnærming (stedet) vil den samfunnsøkonomiske nytten av fellesløsningene og infrastrukturen, øke. Dette er illustrert i figuren til venstre (Kilde: Menon).

Strategien ble evaluert i 2022. Konklusjonen var:

• Strategien hadde svak forankring i kommunesektoren og i privat sektor
• Strategien hadde ingen mekanismer for prioritering
• Strategien hadde ingen finansiering

Utfordringene er imidlertid flere, større og annerledes i dag enn i 2022:

• Dagens geopolitiske situasjon presenterer nye utfordringer til sikkerhet og beredskap
• Internasjonale plattformer utvikler tilsvarende løsninger som skaper ny sårbarhet
• Samarbeid og samordning er basert på frivillighet
• Manglende forståelse av at et digitalt økosystem er et «spleiselag» hvor gevinsten fordeles på andre aktører enn der kostnaden tas

Norges strategiske fortrinn

Norges strategiske fortrinn er de digitale fellesløsningene.

Ingen andre land har digitale fellesløsninger som Folkeregister, Enhetsregisteret eller Matrikkelen, Ingen andre land har heller digital infrastruktur som Altinn, Norsk Helsenett, o.a.

Geonorge er Norges digitale infrastruktur for deling av samfunnskritiske kartdata. Her er alle offentlig kartrelaterte data tilgjengelig for bruk av både offentlig og privat sektor. Disse dataene utgjør fellesløsninger som geografiske posisjonsdata, høyde- og dybdedata, landsdekkende sjø og landkart. Fellesløsningene brukes til å utvikle differensierte tjenester ved å sette sammen data fra ulike kilder. Et eksempel: Når Norges Vassdrags- og energiverk (NVE) lager et flomsonekart så baserer de seg på flybilder, høydedata og detaljerte kartdata fra fellesløsningene.

Delingsplattformer som Altinn, Norsk Helsenett og Geodata utgjør økosystemer som er kjernen i regjeringens digitaliseringsstrategi: «Like behov i offentlig sektor må løses i fellesskap med utgangspunkt i et felles digitalt økosystem». Store samfunnsutfordringer med komplekse utfordringer kan ikke løses av den enkelte etat alene, sier digitaliseringsstrategien, men i fellesskap. Da øker også den totale samfunnsøkonomiske nytten.

Digitaliseringsministerens utfordring

I mitt intervju med digitaliseringsminister Karianne Tung da hun tiltrådte, sa hun at den viktigste oppgaven var å få til mer samordning. Deling av samfunnskritiske kartdata er nettopp et slikt eksempel på behov for samordning og styring på tvers av sektorer.

For å møte de utfordringer som geopolitisk uro, klimaendringer og sabotasje av infrastruktur skaper, må det etableres en nasjonal styringsmodell for utvikling og bruk av samfunnskritiske kartdata. Den modellen må ha to dimensjoner:

• Den ene er samarbeid mellom de som eier dataene, de som forvalter og videreutvikler dataene til felles løsninger, og de som bruker dataene til å lage nye tjenester. En slik styringsmodell ble etablert i 2024 og omfatter alle relevante offentlige etater. Men den omfatter ikke privat sektor.
• Den andre dimensjonen er det Kartverket nå foreslår: En styringsmodell som knytter dagens styringsstruktur tettere til departementsstrukturen, og som har mekanismer for klarere prioritering og et felles budsjett for finansiering. Modellen må involvere privat sektor.

Ansvaret for å lage en slik nasjonal styringsmodell ligger ikke i den enkelte sektor. Heller ikke i Kommunaldepartementet som Kartverket hører inn under.

Ansvaret ligger hos Karianne Tung i egenskap av digitaliseringsminister med ansvar for samordning på tvers av sektorer. Samtidig vil prosessen med å etablere en slik styringsmodell, også bidra til å skape større forpliktelse hos fagstatsrådene til å se – og prioritere – viktige felles samfunnsoppgaver i forhold til strategi og samfunnsbehov, fremfor teknologi og enkelttiltak.

Digitalisering er ikke teknologi. Det er strategi, samarbeid og samfunnsutvikling.

En digitaliseringsminister har ansvaret for å bidra til å løse store, komplekse samfunnsutfordringer. Det er den politiske siden av det å være digitaliseringsminister.