Regjeringen vil endre Norge, men ikke seg selv

Strategien «Fremtidens digitale Norge» har fått svært god mottakelse. Nå er alle spent på tiltakene og prioriteringene som skal komme. Og det haster. Ambisjonen om å bli verdens mest digitaliserte land ligger bare ett master-løp unna.

På spørsmål om hva som manglet, var det en ting som gikk igjen blant sentrale tilhørere. Klarere signaler om styring. Når skal digitaliseringen transformere måten digitaliseringspolitikken styres på? Det er et spørsmål som utfordrer sektorprinsippet.

Sektorprinsippet har vært og er en suksess. På samme måte som avdelinger eller divisjoner i en bedrift, defineres og fordeles betingelser og rammer på forskjellige sektorer.

Norsk it-bransje er en sektor, det samme kan ikke sies om digitalisering av Norge. Prosjektet «Fremtidens digitale Norge» er sektorovergripende i sin natur. På samme måte som it-avdelingen i en moderne bedrift ikke er et forretningsområde, den er en premissleverandør på tvers av dem.

I en moderne virksomhet handler it om å levere et digitalt sentralnervesystem. Som gir mulighet til å gi signaler og levere informasjon på tvers av alle enheter. Samle og analysere data for å se virksomheten som en helhet, integrere og automatisere både internt og ut mot verdikjedene. Ikke minst ivareta sikkerhet, personvern og andre reguleringer på en helhetlig måte.

Formålet med it er å levere verdi andre steder i forretningen og ivareta helheten. Derfor har en CIO både egne budsjetter for å lime alt sammen, men ikke minst myndighet til å påvirke hvordan behov skal løses andre steder i virksomheten.

Det er vanskelig å se hvordan de ambisiøse målene i digitaliseringsstrategien skal nås på toppnivå i hvert departement når alle jobber hver for seg. Til det er kompetansemangelen for stor. Skal man skape en digital helhet, må det flyttes makt, og midler til en funksjon som bygger og ivaretar den. 

Gitt de stramme tidsrammene, burde det foreligge klare styringssignaler nå.

Men her er strategien vag, og det er ikke så rart. Det må besluttes på et nivå over Karianne Tung. I statsrådskollektivet, eller av statsminister Jonas Gahr Støre. Der virker interessen for å opprette en myndighet på tvers av sektorene lav.

Det er kanskje ikke så rart. For endring gjør vondt. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Endring er bra, men den skal helst treffe andre, ikke hvordan man opererer selv. Det gjelder åpenbart ikke bare for de som jobber nede på gulvet, men de som sitter helt på toppen også.