Forslag til ny nasjonal KI-strategi

Oljen har tjent oss godt. Ikke minst takket være god regulering både av utvinning og forvaltning. Men som Marianne Marthinsen  skrev i en artikkel i Aftenposten: «Effekten har vært at vi har fått en nesten ensidig næringsstruktur som legger beslag på store ressurser som driver kostnadsnivået oppover. Det vanskeliggjør omstillingen til det grønne skiftet».

Det er uro i verden med kriger både i Ukraina og Gaza. Men kriger tar en gang slutt. Det gjør ikke klimautfordringene.

Vi hadde for noen år siden en regulering av bilmarkedet. Det skulle lønne seg – gjennom avgiftslettelser – å kjøpe miljøvennlige el-biler. Det var vellykket. Norge har i dag den største bilparken av el-biler i verden målt i innbyggerantall.

Men det var en hake ved reguleringen. Den medførte import av utenlandske el-biler. Det var import som fikk forrang for nasjonal innovasjon for å løse en samfunnsutfordring.

Dette må vi lære av når vi skal lage en norsk KI-strategi. Norge må utnytte den innovasjonskraften som ligger i KI og som kommer forskning, næringsliv og forvaltningen til gode.

Hva er kunnskapsbasert KI?

KI er ikke én teknologi; det består av mange verktøy og anvender også andre teknologier i sine løsninger. KI er med andre ord alt og overalt.

Det gir reguleringen av KI en utfordring. En god forvaltning av den EU-regulering som kommer vil derfor være sentral i en KI-strategi. Men regulering i seg selv vil ikke utløse innovasjonskraften i KI.

Professor Helen Margartts, leder av det fremste akademiske KI-senteret i Storbritannia, Alan Turing Institute, pekte i sin Akademiforelesning i Det norske Videnskaps-Akademi på at regulering er en horisontal, generisk strategi, som kan gi gode veiledere, retningslinjer og råd til bruk av KI.

Men verdiskapningen av KI skjer i en vertikal strategi, i den enkelte bransje eller sektor. Sektorene er forskjellige, men har allikevel noen fellestrekk. Noen refleksjoner fra GoforITs symposiet kan illustrere det:

• Domenekompetanse, altså faglig kompetanse knyttet til sektorens egenart, vil være helt avgjørende for hvilken verdi en KI-løsning vil få. Matematiske modeller utarbeidet av norske forskningsmiljøer som element i prediksjon av fare for jordskred, er ett eksempel.
• Drivkraften i KI-utviklingen er statistikk, evnen til å samle store mengder data for prosessering og analyse. Det kan brukes til overvåkning av klimaeffekter på bygninger, og prediksjon av tarmkreftsykdommer. Men det fordrer en grunnleggende forståelse av forskjellen mellom korrelasjon og kausalitet, altså at årsaken kan være basert på en utenforliggende faktor og ikke på en tilfeldig sammenheng mellom to hendelser.
• KI kan bidra til å gjøre den enkelte ansatte flinkere i jobben. Men det må være en avveining mellom individuelle prestasjonsgevinster og tap av kollektiv kreativitet. Anvendt på skolesektoren: KI kan ikke innføres i læringsprogrammer uten en klar pedagogisk hensikt.
• KI kan brukes til mer effektivt å analysere sykdomssymptomer og gi raskere og sikrere diagnose. Overført til transportsektoren kan KI gi ny brukerinnsikt som gir grunnlag for bedre, mer effektive og persontilpassede transportmuligheter.

En vertikal strategi må derfor være basert på en «kunnskapsbasert KI» som bygger fagkompetansen fra de ulike domene inn i KI-løsningene. Det var på den måten oljesektoren ble internasjonalt konkurransedyktig. Det var systematisk innhentet av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap, bygget inn i de teknologiske løsningene, som gjorde at Norge ble verdensledende på dypvannsboring etter olje og gass.

Sektorkompetanse vs politisk styring

KI har – som andre teknologier – en dualisme i seg. Den kan brukes til både godt og vondt.

• KI kan føre til økt verdiskapning og økonomisk vekst. Den kan også føre til økonomisk ustabilitet og dysfunksjonelle demokratiske prosesser.
• KI kan føre til bedre offentlige tjenester og et mer konkurransedyktig næringsliv. Den kan også føre til større sosiale og økonomiske forskjeller, både mellom innbyggere og næringssektorer.
• KI kan føre til større datamodenhet og evne til å ta i bruk teknologi tidlig. Den kan også føre til økte kompetanseforskjeller.
• KI kan føre til en mer effektiv offentlig sektor. Den kan også føre til skjevhet i fordelingen av offentlige goder.

Skal KI-strategien være målrettet må den også være konsekvensorientert. En konsekvensanalyse må ha en samfunnsøkonomisk horisont: Hvordan vil KI endre maktstrukturer i samfunnet?

En KI-strategi må derfor finne balansen mellom forskning på KI i seg selv, hvordan den kan brukes til innovativ utvikling innen utvalgte sektorer og hvilke konsekvenser KI vil ha på samfunnet, næringsstrukturer og innbyggere.

Forskningsrådet har etter min mening funnet en god balanse her når den nå i nær fremtid skal utlyse midler til KI-prosjekter.

KI-milliarden

Hovedinnretningen på KI-forskningen skal være:

• Konsekvenser av kunstig intelligens og digital teknologi
• Digitale teknologier som forskningsområde i seg selv
• Hvordan digitale teknologier kan brukes til innovasjon inkludert innen forskning

På disse tre områdene vil det være forskning hver for seg, men – og det er viktig – en skal også se det i sammenheng.

I tillegg blir det etablert flere nasjonale KI-sentre, i stedet for ett slik en har gjort det i Storbritannia med Alan Turing Institute. Begrunnelsen er at flere nasjonale sentra bedre kan bidra til tverrfaglig og tverrinstitusjonelt samarbeid i større satsinger. Det gir også større muligheter for at satsingen kan vokse ved hjelp av samarbeidspartnere. Dette er en kjent tanke om næringsklynger som samler akademia, grundere, næringsliv, private investorer og offentlig sektor. Det er en struktur som skaper synergier på tvers av sektorer.

KI-milliarden bør også vokse til det dobbelte ved ytterligere finansiering fra privat næringsliv, offentlig sektor eller EU-prosjekter. For å få det til bør forskningen komme raskt i gang og gi løpende resultater som kan tas i bruk.

Forskningsrådets innretning på anvendelse av KI-milliarden, gir derfor gode føringer for en samlet KI-strategi:

• Behovet for å se domene-konseptet bakt inn i teknologien, som «kunnskapsbasert KI»
• Kartlegging av innovasjonsmulighetene for næringsliv og offentlig sektor
• Tverrfaglig kompetanse på forskning av konsekvenser og konseptuelle effekter på nærings- og samfunnsstrukturen

Skisse av en norsk KI-strategi

Forskningsrådet har sagt: «Vi har alt å tape på å ikke ta i bruk KI». Forskningsrådets føringer kan suppleres med følgende tiltak:

• Målet med KI-strategien er å løse ressursmangelen i helsesektoren og bidra til omstilling til det «grønne skiftet» i næringslivet og forvaltningen
• Effekten skal være produktivitetsvekst og ikke transaksjonseffektivitet
• Eierskapet til KI-strategien må ligge hos digitaliseringsministeren i et tett samarbeid med næringsministeren
• Offentlige innovative anskaffelser må brukes til å skape et større hjemmemarked
• Utviklingen av KI-løsninger bør skje i bransjespesifikke verdikjedesamarbeid mellom private og offentlige aktører
• KI-strategien må være domene-spesifikk og fokusert på utvalgte sektorer som helse, energi, transport, bygg/anlegg og forvaltning. Norske domene-spesifikke språkmodeller må utvikles.
• Kompetanseutvikling skal skje både gjennom formell kursing og gjennom samhandlingsarenaer for tverrsektoriell lærings- og erfaringsutveksling
• Bedre tilrettelegging av nettverks- og katapultmiljøer til støtte for særlig små- og mellomstore bedrifter

KI vil ikke ha noen verdi dersom ikke offentlige og private data kan deles mellom private og offentlige etater, både til forskningsformål, «dyp læring», og i konkrete prosjekter. Dette hindres nå av rigide lovfortolkninger, se f.eks. «feiing av piper i Halden».

Digitaliseringsministeren må skjære igjennom. Hvis ikke får vi aldri noen strategi som utløser den innovasjonskraft KI har.