Helseministeren kaster Helseplattformen under bussen

Samhandlingsplanen understreker at den enkelte helseaktør har et selvstendig ansvar for anskaffelse og bruk av digitale helsetjenester. Staten på sin side har samordningsansvaret på tvers av stat og kommune, mellom spesialist- og primærhelsetjenesten.

Det er en krevende oppgave å balansere mellom disse rollene. På den ene side helseforetakenes og kommunenes selvstendighet. På den annen side statens ønske om styring og samordning av et helhetlig helsevesen.

Helseplattformen er et styringsproblem

Det viktigste budskapet i Stortingsmeldingen er at Helseplattformen (HP) ikke har noen fremtid i regjeringens nye digitaliseringsstrategi.

Det er det motsatte av hva helseministeren sa da hun tiltrådte for to år siden. Da var budskapet at det var viktig at kommuner og fastleger i Helse Midt-Norge tar HP i bruk slik at den kan realiseres som et pilotprosjekt og et utstillingsvindu for resten av landet.

Nå er budskapet at de store IKT-prosjektenes tid er ute, det må gå raskere fra utprøving og testing til realisering og utbredelse, og at smidig utvikling skal brukes.

Det gir ikke akkurat dra-argumenter når Helse Midt-Norge nå vil pålegge sykehusene i Helse Møre og Romsdal å ta i bruk HP 27. april.

Hvorfor går ikke statsråden løpet helt ut og terminerer HP? Formelt sett har hun anledning til å gjøre det i egenskap av å være eier av helseregionene. Hun kan – med rette – legge ansvaret over på den forrige regjering. Det var Bent Høie som 22. juni 2016 ga klarsignal til prosjektet. En god oversikt over HPs videre historie finner du her.

En grunn kan være avtaleforpliktelser med leverandøren som offentligheten ikke kjenner til. Det er antydet at den totale kostnad ved terminering vil komme på 20 milliarder kroner. Det blir tidenes største dataskandale.

Men da har en ikke tatt med kostnadene ved utslitt helsepersonell. Det vil ha ringvirkninger for rekrutteringen i en tid hvor det er mangel på helsepersonell.

Det som ytterligere kompliserer styringsstrukturen, er at HP også omfatter kommunesektoren i Midt-Norge. Her gis det ulike signaler:

Kommunene i Midt-Norge er nå fristilt til selv å velge de IKT-løsningene de mener er best. De behøver altså ikke velge HP. Eller? Stortingsmeldingen sier (side 139) at HP er en modernisert journalløsning som vil gi bedre samhandling i hele helse- og omsorgstjenesten i regionen, mens det for øvrige kommuner i landet derimot, er behov for et journalløft.

Hva menes? Er HP et godt alternativ for kommunene i Midt-Norge, mens kommunene utenfor Midt-Norge må finne andre alternativer? Hva skjer med finansieringen av HP hvis flere kommuner ikke vil delta?

I 2019 etablerte regjeringen en tilskuddsordning på 715 millioner for å sikre at de kommunene som velger å gå inn i prosjektet, ikke skal måtte betale mer hvis enkelte kommuner i regionen velger å ikke delta. Dette beløpet ble i fjor endret til 776 millioner. Tilskuddet er imidlertid et lån som skal betales tilbake med renter. Av hvem? HP?

Gir bruk av HP noen gevinst for kommunene? Kommunedirektøren for helse og velferd i Trondheim kommune – som var den første kommune som tok i bruk HP - har i en e-post til meg, bekreftet at kommunen ikke får gevinst av HP før i 2025 og at det forutsetter at fastlegene er med.

Skulle statsråden terminere HP for sykehusene, vil dette altså også ramme kommunesektoren i Midt-Norge, særlig Trondheim kommune. Formelt sett går ikke styringslinjen fra helseministeren til kommunene; kommunene er selvstendige enheter. Det vil derfor være en stor belastning terminere HP, særlig for en statsråd som selv kommer fra regionen. Statsrådens rolle for å ivareta helheten i helsesektoren kommer derfor under press. Den konflikten kan ikke en stortingsmelding løse.

Samordning uten finansiering

Selv om visjonen én innbygger – én journal nå er lagt på hylla, er grunntanken fremdeles den samme: Helsedata skal følge pasienten gjennom hele pasientforløpet.

Hva dette betyr i praksis er utmerket beskrevet på side 143 i Stortingsmeldingen: Her vises hvordan data følger hele pasientforløpet for en fiktiv pasient som har fått kols.

Men som Riksrevisjonen har pekt på: Sykehusene har dårlige rutiner for registrering av helseopplysninger, ordinering av legemidler og tilgang til nødvendig informasjon til rett tid.

Regjeringen tar nå flere grep for å få til en bedre samordning og effektivisering. I fjor ble Direktoratet for e-helse nedlagt og store deler overført til Helsedirektoratet. Endringen er begrunnet med ulempen ved å ha to direktorater med overlappende kompetanse, samtidig som begge var myndighetsorgan. I tillegg signaliserer endringen at begrepet «e-helse» faller bort; digitalisering skal være en integrert del av det helsefaglige arbeid.

I denne nye strategien foreslås en rekke tiltak. Norsk Helsenetts rolle som utvikler og forvalter av den digitale helseinfrastruktur, forsterkes. Det vil støtte samhandlingen mellom helseetatene.

Regjeringen vil fortsette utviklingen av fellestjenester mellom pasienter og helsepersonell som Pasientens journaldokumenter som fikk årets eHelsepris av Dataforeningen. Prosjektet gir helseetatene tilgang til pasientjournaler på tvers av helsesektoren. Videre skal fellestjenester mellom helsepersonell videreutvikles, ikke minst Pasientenes legemiddelliste.

Det er også innført en Helseteknologiordning som gir økonomisk støtte til kommunene ved anskaffelse av journalsystemer og velferdsteknologi. Ordningen oppmuntrer kommunene til å samarbeide om anskaffelse, utprøving og spredning av digitale løsninger. Helse- og Næringsdepartementet har også gått sammen om å utarbeide en strategisk arena mellom helseaktørene og helsenæringen.

Den overordnede målsetning er at digitaliseringen skal frigjøre tid blant helsepersonell til pasientbehandling.

Men hvordan dette skal finansieres, er ubesvart. Dagens modell innebærer at helseaktørene må prioritere innenfor vedtatte budsjettrammer. Det bør fordre en sterkere prioritering av prosjekter som har verdi på tvers av sektorene. Men klargjøring av roller, klargjør ikke styringsstrukturen i helsesektoren.

Nye roller i sektor i endring

Stortingsmeldingen tar ikke høyde for at den endring helsesektoren er i, også vil endre rollefordelingen mellom aktørene.

Direktoratet for e-helse la i fjor frem en ny nasjonal e-helsestrategi for helse- og omsorgssektoren. Den kan knapt nok kalles en strategi, men består av en rekke selvfølgeligheter som: Samarbeid og virkemidler øker gjennomføringskraften.

Helsedirektoratet pekte i sitt høringssvar den gang på at strategien var lite fremtidsrettet og ikke vektla de utviklingstrekkene helsesektoren går igjennom bl.a.:

• En forskyvning av pasientbehandlingen fra sykehus til kommunenes omsorgstjenester, og videre til hjemmetjenesten. Dette vil ha betydning både for finansieringen og rolle- og ansvarsfordeling mellom aktørene
• Pasienten og pårørende blir innovatør, produsent og utvikler av nye digitale helsetjenester. Dette vil medføre endringer i arbeidsfordelingen mellom helsepersonell og innbygger, frivillighet og pasientorganisasjoner, og i forholdet mellom offentlig og privat tjenesteutvikling

Når regjeringen ikke tar høyde for endringene som skjer i sektoren, blir resultatet en statisk rollefordeling, i stedet for en dynamisk og utviklende prosess. Helsesektoren vil med regjeringens forslag fremdeles ha en fragmentert beslutningsprosess som gjør det vanskelig å foreta strategiske prioriteringer. Uklare styringslinjer vil bidra til å svekke potensialet til, og effekten av, strategien.

Regjeringens nasjonale helse- og samhandlingsplan bidrar ikke til å endre styringsstrukturen. Den tar ikke høyde for at en sektor i endring fører til ny arbeids- og rollefordeling mellom aktørene.

Og den overlater til aktørene selv å løse problemer som bare kan løses politisk.